For mykje monolog, for lite teater
Framsyninga har fine skodespelarprestasjonar, men blir aldri den dramatiseringa ho kunne vore.
Kyrre Eikås Ottersen som Tollak.
Foto: Magnus Skrede
Teater Vestland og Riksteatret
Tore Renberg:
Tollak til Ingeborg
Dramatisert av Tore Renberg
Regi: Miriam Prestøy Lie
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Komponist og lyddesignar: Selma Stang
Tore Renberg er ein betre romanforfattar enn dramatikar. Det syner seg ved at dramatiseringa av suksessromanen hans, Tollak til Ingeborg (70.000 selde eksemplar), er blitt for mykje monolog og for lite teater.
Og mørket synest sterkare her enn i boka. Men dette er likevel blitt ei sjåverdig framsyning som skal ut til 68 spelestader over heile landet.
Med denne framsyninga opna Nynorskhuset i Førde dørene for Teater Vestland (som her har fått ein større og betre scene), NRK og avisa Firda.
Tollak (Kyrre Eikås Ottersen) er ein mann som har gått ut av samtida, blitt utidsmessig og vender vrangsida mot alt han ikkje skjønar eller vil skjøne, slikt som smakar av «framsteg». Drikk for mykje gjer han òg. Fornying og tilpassing er ikkje ord han har i vokabularet eller tankar han har i hovudet. Etter at kona Ingeborg (Andrine Sæther) døydde, lever han saman med den psykisk tilbakeståande son sin, Oddo (Sebastian Biong), på sagbruket som knapt har kundar att. Men han har nokre løyndommar som han kjenner han må dele med dei to andre borna sine. Difor har han bede dei komme heim til han.
På scenen er Tollak plassert i ein manesjeliknande ring full av sagflis, eit bilete på kor isolert han er. Berre heilt mot slutten flyttar han seg ut av sirkelen sin, og det er knapt så den konfronterande dottera Hillevi (Malene Wadel) og den meir forsonlege sonen Jan Vidar (Harald Ottesen Nødtvedt) tek steget inn til han.
Aldri har eg sett Kyrre Eikås Ottersen betre. Rett nok kan han stundom bli litt deklamerande og høgtropande i monologane sine, men han får godt fram fortvilinga og sinnet i ein aldrande mann som tida har gått så ubønhøyrleg ifrå. Andrine Sæther får lite å spele på, for ho er god der ho er med, men for mykje blir fortalt som skulle vore spelt, slik blir figuren noko eindimensjonal. Eit godt val er det å hente inn dansaren Sebastan Biong til å «danse» den uartikulerte Oddo, det gir framsyninga ein ekstra dimensjon.
Jan H. Landro
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Teater Vestland og Riksteatret
Tore Renberg:
Tollak til Ingeborg
Dramatisert av Tore Renberg
Regi: Miriam Prestøy Lie
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Komponist og lyddesignar: Selma Stang
Tore Renberg er ein betre romanforfattar enn dramatikar. Det syner seg ved at dramatiseringa av suksessromanen hans, Tollak til Ingeborg (70.000 selde eksemplar), er blitt for mykje monolog og for lite teater.
Og mørket synest sterkare her enn i boka. Men dette er likevel blitt ei sjåverdig framsyning som skal ut til 68 spelestader over heile landet.
Med denne framsyninga opna Nynorskhuset i Førde dørene for Teater Vestland (som her har fått ein større og betre scene), NRK og avisa Firda.
Tollak (Kyrre Eikås Ottersen) er ein mann som har gått ut av samtida, blitt utidsmessig og vender vrangsida mot alt han ikkje skjønar eller vil skjøne, slikt som smakar av «framsteg». Drikk for mykje gjer han òg. Fornying og tilpassing er ikkje ord han har i vokabularet eller tankar han har i hovudet. Etter at kona Ingeborg (Andrine Sæther) døydde, lever han saman med den psykisk tilbakeståande son sin, Oddo (Sebastian Biong), på sagbruket som knapt har kundar att. Men han har nokre løyndommar som han kjenner han må dele med dei to andre borna sine. Difor har han bede dei komme heim til han.
På scenen er Tollak plassert i ein manesjeliknande ring full av sagflis, eit bilete på kor isolert han er. Berre heilt mot slutten flyttar han seg ut av sirkelen sin, og det er knapt så den konfronterande dottera Hillevi (Malene Wadel) og den meir forsonlege sonen Jan Vidar (Harald Ottesen Nødtvedt) tek steget inn til han.
Aldri har eg sett Kyrre Eikås Ottersen betre. Rett nok kan han stundom bli litt deklamerande og høgtropande i monologane sine, men han får godt fram fortvilinga og sinnet i ein aldrande mann som tida har gått så ubønhøyrleg ifrå. Andrine Sæther får lite å spele på, for ho er god der ho er med, men for mykje blir fortalt som skulle vore spelt, slik blir figuren noko eindimensjonal. Eit godt val er det å hente inn dansaren Sebastan Biong til å «danse» den uartikulerte Oddo, det gir framsyninga ein ekstra dimensjon.
Jan H. Landro
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.