Epidemi verre enn koronaviruset
Eit ambisiøst prosjekt som ikkje maktar å yte romanen rettferd.
Ensemblet leverer godt samspel.
Foto: Haugesund Teater
Haugesund Teater
José Saramago:
En beretning om blindhet
Omsett av Christian Rugstad
«Dramatisert» av Kristofer Grønskag
Regi: Morten Joachim Henriksen
Scenografi: Signe Gerda
Landfald
Den portugisiske nobelprisvinnaren José Saramago er kjend for si leikne tilnærming til verda; uvanlege tankeeksperiment er ofte utgangspunkt for romanane hans. Slik også i den politiske og eksistensielle allegorien En beretning om blindhet frå 1995. Her tenkjer han seg at det oppstår ein blindeepidemi – at sjukdommen altså er smittsam! Det utløyser kaos og panikk, og styresmaktene prøver å internere den stadig veksande skaren av blinde på ein stad der dei ikkje kan smitte andre. Taiminga med koronaviruset er perfekt.
Det Kristofer Grønskag har gjort med det dystre stoffet, er ikkje å dramatisere det i tradisjonell meining, men leike seg med det i form av litt distansert forteljeteater, der dei fem aktørane er både forteljarar og skodespelarar, dels også kommentatorar, og der han har lagt inn nokre metaelement som berre fungerer så måteleg.
Mykje av den nattsvarte stemninga frå romanen blir borte, og dei djupare, eksistensielle spørsmåla får heller ikkje det rommet boka gir dei. Personane er åndeleg blinde, vel så mykje som fysisk blinde, og mykje av historia syner kor lett det inhumane og destruktive i menneskenaturen kan komme til overflata gjennom vald, utbytting og annan jævelskap.
Dei fem medverkande leverer godt ensemblespel, utan at nokon spesiell utmerker seg.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar og journalist og fast skribent i
Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Haugesund Teater
José Saramago:
En beretning om blindhet
Omsett av Christian Rugstad
«Dramatisert» av Kristofer Grønskag
Regi: Morten Joachim Henriksen
Scenografi: Signe Gerda
Landfald
Den portugisiske nobelprisvinnaren José Saramago er kjend for si leikne tilnærming til verda; uvanlege tankeeksperiment er ofte utgangspunkt for romanane hans. Slik også i den politiske og eksistensielle allegorien En beretning om blindhet frå 1995. Her tenkjer han seg at det oppstår ein blindeepidemi – at sjukdommen altså er smittsam! Det utløyser kaos og panikk, og styresmaktene prøver å internere den stadig veksande skaren av blinde på ein stad der dei ikkje kan smitte andre. Taiminga med koronaviruset er perfekt.
Det Kristofer Grønskag har gjort med det dystre stoffet, er ikkje å dramatisere det i tradisjonell meining, men leike seg med det i form av litt distansert forteljeteater, der dei fem aktørane er både forteljarar og skodespelarar, dels også kommentatorar, og der han har lagt inn nokre metaelement som berre fungerer så måteleg.
Mykje av den nattsvarte stemninga frå romanen blir borte, og dei djupare, eksistensielle spørsmåla får heller ikkje det rommet boka gir dei. Personane er åndeleg blinde, vel så mykje som fysisk blinde, og mykje av historia syner kor lett det inhumane og destruktive i menneskenaturen kan komme til overflata gjennom vald, utbytting og annan jævelskap.
Dei fem medverkande leverer godt ensemblespel, utan at nokon spesiell utmerker seg.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar og journalist og fast skribent i
Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.