JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Eit stykke uforløyst teater

Robin faller er på leiting eller identitet og tilhøyrsle – i fugleham.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Fabian Christensen spelar hovudrolla i stykket, som har henta inspirasjon frå det musikalske universet til Kristoffer Cezinando Karlsen.

Fabian Christensen spelar hovudrolla i stykket, som har henta inspirasjon frå det musikalske universet til Kristoffer Cezinando Karlsen.

Foto: Erika Hebbert

Fabian Christensen spelar hovudrolla i stykket, som har henta inspirasjon frå det musikalske universet til Kristoffer Cezinando Karlsen.

Fabian Christensen spelar hovudrolla i stykket, som har henta inspirasjon frå det musikalske universet til Kristoffer Cezinando Karlsen.

Foto: Erika Hebbert

2931
20230324
2931
20230324

Vega Scene / Østfold Internasjonale Teater / Den Nationale Scene i Teaterkjelleren

Rolf Kristian Larsen:

Robin faller

Regi: Moqi Simon Trolin
Musikk: Bendik Hovik Kjeldsberg, basert på musikk av Kristoffer Cezinando Karlsen
Kostyme: Silje Teland Pedersen

Robin faller er ei framsyning rik på lengt, men det er uklart kva denne lengten rettar seg mot. Det er noko uforløyst over både regien og teksten som gjer det vanskeleg skjøne kva forfattaren, som er mest kjend som skodespelar, vil med dette stykket. Det vender seg især mot ungdom over 15 år og seiest å basere seg på rapparen Cezinandos musikalske univers. Men heller ikkje den koplinga verkar spesielt openberr, til det verkar musikken for «sfærisk» og songane svakt integrerte.

«Fuglestykke»

Det er også uklart kvifor dramatikaren har gjort dette til eit «fuglestykke», der dei medverkande er iførte, eller påførte, elegante fuglekostyme. Her møter vi mellom andre Påfuglen (Fabian Christensen), Falken (Vivild Falk Berg, kjend frå TV-serien Pørni), Hettemåka (Line Heie Hallem) og Strutsen (Hege Aga Edelsteen). Om regien stundom kan ha noko draumeaktig og symbolsk over seg, og teksten tidvis byr på fine poetiske kvalitetar, slit eg med å sjå kva ein vinn ved å ikle personane fuglekostyme og nytte referansar frå ornitologien.

Hovudpersonen heiter Robin (som tyder raudstrupe), er her ein påfugl og ter seg i nokon mon som ein slik. Han er ein karakter unge nok lett kan kjenne seg att i, søkjande som han er både etter ein tydeleg identitet og etter eit sikrare fotfeste i tilværet – samstundes som han også ber på ein draum om å sleppe seg heilt fri. Men då skal ein helst vite kva ein vil nytte fridommen til, og det gjer ikkje denne påfuglen. Tema som identitet og utanforskap er rett nok sentrale også hos Cezinando, men dei er allmenne og ikkje spesielt attkjennande som cezinandoske i dette stykket.

Trubulens

Kring seg har Robin ei mamma (som sette han til verda og deretter stakk og drakk) og ei mor som motvillig har teke hand om han. No er mamma tilbake med flaska i handa, og tidlegare (?) kjærastar virrar også rundt han. Alle vil ha sitt, men kva vil Robin? Og kvar går han? Med ein oppvekst prega av turbulens og uklarleik, er det lett å skjøne at han ikkje så lett finn sin plass i tilværet. Det synest bu ein liten Peer Gynt i han, om han ikkje nett ber på ein draum om å bli keisar.

Den noko uklart strukturerte framsyninga går føre seg på og under ei slags bru, som aktørane heile tida klatrar opp på og over. Det er noko overspent over spelestilen, vekslande mellom realisme og symbolisme både i spel og måten replikkane blir avleverte på. Fabian Christensen skaper eit nyansert bilete av eit søkjande, ungt menneske, og dei tre andre speler godt opp til han.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Vega Scene / Østfold Internasjonale Teater / Den Nationale Scene i Teaterkjelleren

Rolf Kristian Larsen:

Robin faller

Regi: Moqi Simon Trolin
Musikk: Bendik Hovik Kjeldsberg, basert på musikk av Kristoffer Cezinando Karlsen
Kostyme: Silje Teland Pedersen

Robin faller er ei framsyning rik på lengt, men det er uklart kva denne lengten rettar seg mot. Det er noko uforløyst over både regien og teksten som gjer det vanskeleg skjøne kva forfattaren, som er mest kjend som skodespelar, vil med dette stykket. Det vender seg især mot ungdom over 15 år og seiest å basere seg på rapparen Cezinandos musikalske univers. Men heller ikkje den koplinga verkar spesielt openberr, til det verkar musikken for «sfærisk» og songane svakt integrerte.

«Fuglestykke»

Det er også uklart kvifor dramatikaren har gjort dette til eit «fuglestykke», der dei medverkande er iførte, eller påførte, elegante fuglekostyme. Her møter vi mellom andre Påfuglen (Fabian Christensen), Falken (Vivild Falk Berg, kjend frå TV-serien Pørni), Hettemåka (Line Heie Hallem) og Strutsen (Hege Aga Edelsteen). Om regien stundom kan ha noko draumeaktig og symbolsk over seg, og teksten tidvis byr på fine poetiske kvalitetar, slit eg med å sjå kva ein vinn ved å ikle personane fuglekostyme og nytte referansar frå ornitologien.

Hovudpersonen heiter Robin (som tyder raudstrupe), er her ein påfugl og ter seg i nokon mon som ein slik. Han er ein karakter unge nok lett kan kjenne seg att i, søkjande som han er både etter ein tydeleg identitet og etter eit sikrare fotfeste i tilværet – samstundes som han også ber på ein draum om å sleppe seg heilt fri. Men då skal ein helst vite kva ein vil nytte fridommen til, og det gjer ikkje denne påfuglen. Tema som identitet og utanforskap er rett nok sentrale også hos Cezinando, men dei er allmenne og ikkje spesielt attkjennande som cezinandoske i dette stykket.

Trubulens

Kring seg har Robin ei mamma (som sette han til verda og deretter stakk og drakk) og ei mor som motvillig har teke hand om han. No er mamma tilbake med flaska i handa, og tidlegare (?) kjærastar virrar også rundt han. Alle vil ha sitt, men kva vil Robin? Og kvar går han? Med ein oppvekst prega av turbulens og uklarleik, er det lett å skjøne at han ikkje så lett finn sin plass i tilværet. Det synest bu ein liten Peer Gynt i han, om han ikkje nett ber på ein draum om å bli keisar.

Den noko uklart strukturerte framsyninga går føre seg på og under ei slags bru, som aktørane heile tida klatrar opp på og over. Det er noko overspent over spelestilen, vekslande mellom realisme og symbolisme både i spel og måten replikkane blir avleverte på. Fabian Christensen skaper eit nyansert bilete av eit søkjande, ungt menneske, og dei tre andre speler godt opp til han.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Ordskifte
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Ja til skule, nei til studentfabrikk

Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Andrej Kurkov

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis