Den Nationale Scene

Knut Hamsun:

Sult

Dramatisert av Espen Hjort i samarbeid med Lillian Bikset
Regi: Espen Hjort
Scenografi og lys: Grischa Runge
Musikk og lyd: Marko Ivic

Kva har vi lov å vente av dei stadig hyppigare dramatiseringane av kjende romanar på norske scener? At dei gir eit nytt perspektiv på verket, at dei på noko vis tilfører teateret nye impulsar, at dei er meir enn Reader’s Digest-utgåver av kjende klassikarar?  

Regissøren Espen Hjort, som har hatt ein viss suksess i Nederland, debuterer i heimlandet med å dramatisere og regissere Hamsuns Sult (som forfattaren ikkje ville kalle «roman»). Kanskje freistar Hjort å gjere alt dette, men endar med å levere ei framsyning som slår i tomme lufta.

Her er nok av «dristige» grep – fire skodespelarar (Stine Robin Eskildsen, Susann Bugge Kambestad, Jon Ketil Johnsen, Sigmund Njøs Hovind) som spelar den namnlause hovudpersonen, gjentaking av opptrinn, oppramsing av ord, grimasar og fakter og fleire minutts spel i stummande mørker. Det meste har vi sett før, og her er det vanskeleg å sjå at alt dette skaper meining.

Rett nok er det råd å kjenne att Hamsun, sjølv om replikkar og monologar innimellom blir avleverte så raskt at noko går tapt. Dei psykiske svingingane i den inntrykksømme, svoltne og urolege forfattarspira som vi kjenner frå boka, blir stundom tekne ut i det bortimot absurd overdrivne med stadige munchske «Skriket»-positurar (som det ligg nær å tolke som trøytte geisp). Best fungerer somme tablå, som lèt oss skjøne meir av kva som går føre seg. Men ny innsikt fann eg ikkje, berre forvirring.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.