Den Nationale
Scene, Store scene

Stephen Sondheim og John Weidman:

Assassins

Etter ein idé av Charles Gilbert jr.
Omsett av Knut Nærum
Regi: Markus Virta
Scenografi og kostyme: Paul Farnsworth
Musikalsk ansvarleg: Trond Blindheim

Av alle merkelege tema å lage musikal av har Stephen Sondheim (musikk og songtekstar) valt seg sju menn og to kvinner som har teke livet av amerikanske presidentar, eller freista gjere det. Resultatet er blitt ei medrivande og tankevekkjande framsyning. Og stykket er langt frå reint gravalvor; her er nok av svart humor og ironi. At det har teke tretti år å få denne musikalen til Noreg, kan truleg berre forklarast med at Sondheim ikkje har lagt vekt på å skape iøyrefallande musikk.

Kennedy-drapet

Ramma, og hendinga heile framsyninga arbeider seg fram mot, er drapet på John F. Kennedy. Alt går føre seg i eit svært lagerrom fylt til taket av bokkassar, Texas School Book Depository, der Lee Harvey Oswald (Kristian Berg Jåtten) avfyrte dei lagnadstunge skota frå 22. november 1963.

Det vi får oppleve, er ein freistnad på å forstå kva som dreiv desse presidenthatarane til å ty til handvåpen mot landets leiar. Våpena var, då som no, lette å få tak i. Den Onkel Sam-liknande våpenhandlaren (Svein Harry Schøttker-Hauge) pushar dei på desse mislukka eksistensane med utsegner som at om ikkje livet ditt har blitt slik du ønskte, er løysinga å skyte ein president.

For somme synest personlege problem, frustrasjon eller (tilløp til) galskap og vrangførestillingar å liggje bak, for andre kan det vere politisk misnøye, kjensler av sosial urett og manglande rettferd, konspirative tankar. I somme tilfelle verkar motivasjonen heller uklar. For den første av dei alle var det hemn over borgarkrigen med store tap av menneskeliv, som han meinte Lincoln var skuld i.

Ein samanheng

Det byrjar med den sjølvopptekne skodespelaren John Wilkens Booth (med kraft og malmrøyst tolka av André Søfteland), som skaut Abraham Lincoln i Ford Theater i 1865. Han dukkar stadig opp i framsyninga både som inspirasjon for seinare attentatmenn og som teikn på at det finst ein samanheng og ei linje mellom dei 13 som har freista drepe ein amerikansk president dei siste 150 åra. Ligg det i kulturen? I tradisjonane? I den enkle tilgangen på våpen? Same kva, Assassins minner oss på at det kan skje igjen. Også her.

Framsyninga er eit musikalsk kjempelyft med presist samspel og perfekt taiming, profesjonelt bakka opp av Trond Lindheim og dei 13 musikarane i orkestergrava. Sjølv om musikalspesialisten André Søftelands dramatiske tenor skil seg markant ut, leverer også «vanlege» skodespelarar gode songprestasjonar. Vi får høyre dei enkeltvis, i (greske) kor (som mellom anna uttrykkjer seg gjennom ein Sousa-marsj) og fine duettar, og det kling overtydande. Musikkmaterialet er meir krevjande enn det vi finn i dei fleste musikalar, men her var ingen falsk tone å høyre, heller ikkje brot på presisjonen.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.