JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

75 minutt med galskap

Det er òg om lag det maksimale av kva vi kan tole av dette spelet.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Framsyninga hadde premiere i Teaterkjelleren laurdag 25. november.

Framsyninga hadde premiere i Teaterkjelleren laurdag 25. november.

Foto: Den Nationale Scene

Framsyninga hadde premiere i Teaterkjelleren laurdag 25. november.

Framsyninga hadde premiere i Teaterkjelleren laurdag 25. november.

Foto: Den Nationale Scene

3510
20231201
3510
20231201

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren

Julian Crouch og
Phelim McDermott:

Shockheaded Peter

Originalmusikk og song­tekstar: The Tiger Lillies
Omsetjing: Are Kalvø
Regi: Vidar Magnussen
Medregissør og koreograf: Stian Danielsen
Musikalsk leiar: Heine Bugge
Scenografi: Vasylyna Kharchevka
Kostymedesign: Simen Mustvedt
Maske: Mette Noodt

Har du problem med ulydige born? Psykiateren og forfattaren Heinrich Hoffmann har svaret, og den rabiate musikkgruppa The Tiger Lillies har sett musikk til. Men å gi komikaren Vidar Magnussen dette materialet å leike seg med, er som å gi fyrstikker til ein pyroman. Alt eksploderer. Så blir det 75 minutt teatergalskap, der regissøren nyttar alle knep i boka, får scenograf, kostymeskaparar, rekvisitørar og maskørar til å gå amok og ni skodespelarar til å gå ut av det dei måtte ha av gode skinn. Her er det ikkje spart på noko, heller ikkje musikalsk. Med trekkspel og tre medmusikantar set Heine Bugge prikken over i-en.

For dette er politisk ukorrekt galskap frå byrjing til slutt. Boka galskapen byggjer på, Busteper (Der Struwwelpeter), er 180 år gammal, kommen i snart 600 opplag berre i Tyskland og er ein barnelitteraturklassikar der – sjølv om innhaldet ligg så langt unna Margrethe Munthes formaningar som det er råd å tenkje seg. (Rett nok var ho heller ikkje heilt påtenkt i 1844, det kunne ha endra mangt.)

Hoffmann laga boka som julegåve til den tre år gamle son sin, sidan alt han fann av barnebøker i bokhandelen, var tørre, keisame moraliseringar. Dei gruvsame historiene blei også til for å roe ned engstelege born, og all denne skrekken skal visst ha hatt god effekt. Då er det eit paradoks – om enn eit forståeleg paradoks – at framsyninga har aldersgrense tolv år. I følgje med vaksne trur eg nok yngre godt kan tole dette. Tenk på alt dei fôrar seg med dagleg.

Publikum blir tidleg åtvara om at dette er ikkje noko for folk med veike nervar, skrantande helse eller inkontinens. For her skal vi ned i «sjelas skitnaste kjellarrom» og møte ei grotesk verd, gjer seremonimeister Pål Rønning oss skrikande vennleg merksame på. Han tek ikkje for hardt i, for ho som leikar med fyrstikker, blir til oske, han som ikkje et opp maten sin, svelt til døde og så vidare. Kort sagt: Ulydige born blir tekne av dage på brutalt vis, gjerne også fråtekne både lemmar og innvolar. Dette er inga samanhengande historie, men ei samling korte skrekkforteljingar.

Opp frå kjellar og ned frå loft kjem makabert utkledde og maskerte skikkelsar, ofte akkompagnerte av det eine eller andre instrumentet. Fem «uskikkelege born», eit foreldrepar (Svein Harry Schöttker-Hauge og Katrine Dale) som lengtar etter eit barn og blir lønt med eit monster, er sentrale figurar. Men i sentrum for alt står «Songaren» (Kjersti Elvik), som dels skingrande, dels kjenslevart syng oss gjennom dei ulike lagnadane. Alt det ho presterer her, kan ho knapt ha lært på Teaterskulen. Også seremonimeister Rønning får høve til å utfalde seg over eit stort register – og gjer det med bravur.

Til slutt vil denne meisteren ha oss til å tru at framsyninga slett ikkje er meiningslaus, som ein lett kan tenkje seg. Nei, framsyninga har ein bodskap. Den får publikum sjølv finne ut av. Det kunne vere freistande å konkludere med at dette er ei framsyning utan plett og lyte. Men eigentleg er det vel nett det ho ikkje er?

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren

Julian Crouch og
Phelim McDermott:

Shockheaded Peter

Originalmusikk og song­tekstar: The Tiger Lillies
Omsetjing: Are Kalvø
Regi: Vidar Magnussen
Medregissør og koreograf: Stian Danielsen
Musikalsk leiar: Heine Bugge
Scenografi: Vasylyna Kharchevka
Kostymedesign: Simen Mustvedt
Maske: Mette Noodt

Har du problem med ulydige born? Psykiateren og forfattaren Heinrich Hoffmann har svaret, og den rabiate musikkgruppa The Tiger Lillies har sett musikk til. Men å gi komikaren Vidar Magnussen dette materialet å leike seg med, er som å gi fyrstikker til ein pyroman. Alt eksploderer. Så blir det 75 minutt teatergalskap, der regissøren nyttar alle knep i boka, får scenograf, kostymeskaparar, rekvisitørar og maskørar til å gå amok og ni skodespelarar til å gå ut av det dei måtte ha av gode skinn. Her er det ikkje spart på noko, heller ikkje musikalsk. Med trekkspel og tre medmusikantar set Heine Bugge prikken over i-en.

For dette er politisk ukorrekt galskap frå byrjing til slutt. Boka galskapen byggjer på, Busteper (Der Struwwelpeter), er 180 år gammal, kommen i snart 600 opplag berre i Tyskland og er ein barnelitteraturklassikar der – sjølv om innhaldet ligg så langt unna Margrethe Munthes formaningar som det er råd å tenkje seg. (Rett nok var ho heller ikkje heilt påtenkt i 1844, det kunne ha endra mangt.)

Hoffmann laga boka som julegåve til den tre år gamle son sin, sidan alt han fann av barnebøker i bokhandelen, var tørre, keisame moraliseringar. Dei gruvsame historiene blei også til for å roe ned engstelege born, og all denne skrekken skal visst ha hatt god effekt. Då er det eit paradoks – om enn eit forståeleg paradoks – at framsyninga har aldersgrense tolv år. I følgje med vaksne trur eg nok yngre godt kan tole dette. Tenk på alt dei fôrar seg med dagleg.

Publikum blir tidleg åtvara om at dette er ikkje noko for folk med veike nervar, skrantande helse eller inkontinens. For her skal vi ned i «sjelas skitnaste kjellarrom» og møte ei grotesk verd, gjer seremonimeister Pål Rønning oss skrikande vennleg merksame på. Han tek ikkje for hardt i, for ho som leikar med fyrstikker, blir til oske, han som ikkje et opp maten sin, svelt til døde og så vidare. Kort sagt: Ulydige born blir tekne av dage på brutalt vis, gjerne også fråtekne både lemmar og innvolar. Dette er inga samanhengande historie, men ei samling korte skrekkforteljingar.

Opp frå kjellar og ned frå loft kjem makabert utkledde og maskerte skikkelsar, ofte akkompagnerte av det eine eller andre instrumentet. Fem «uskikkelege born», eit foreldrepar (Svein Harry Schöttker-Hauge og Katrine Dale) som lengtar etter eit barn og blir lønt med eit monster, er sentrale figurar. Men i sentrum for alt står «Songaren» (Kjersti Elvik), som dels skingrande, dels kjenslevart syng oss gjennom dei ulike lagnadane. Alt det ho presterer her, kan ho knapt ha lært på Teaterskulen. Også seremonimeister Rønning får høve til å utfalde seg over eit stort register – og gjer det med bravur.

Til slutt vil denne meisteren ha oss til å tru at framsyninga slett ikkje er meiningslaus, som ein lett kan tenkje seg. Nei, framsyninga har ein bodskap. Den får publikum sjølv finne ut av. Det kunne vere freistande å konkludere med at dette er ei framsyning utan plett og lyte. Men eigentleg er det vel nett det ho ikkje er?

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis