Rørande, vittig og satirisk

Alba er språkvitar og tilsett ved Universitetet i Reykjavík. Ho er òg korrekturlesar for eit par forlag. Etter at ei metoo-sak rammar henne, kjøper ho eit forfalle hus på landet som ho set i stand.

Ho plantar tre og grønsaker og bygger levegger og gjer sitt for å kompensere for dei klimauvennlege flyreisene ho tar når ho skal på konferansar rundt i verda om truga og utdøydde språk.

Til å humre av

For ein nordist som meg er det morosamt og interessant å lese om Albas stadige tankesprang omkring språkbruk rundt henne, i skrift og tale. Refleksjonane dett ned i hovudet hennar om ho så står i potetåkeren, snakkar med eit Jehovas vitne eller lyttar til radiokanalen Radio Verdens Undergang i bilen.

Innimellom all orddvelinga klarer ho å konsentrere seg om å snakke i telefon med revisorfaren i Reykjavík eller sjukepleiarsøstera Betty, eller ho slår av ein prat med naboen Álfur eller Håkon i den kombinerte innrammings- og utstoppingsbutikken.

I det heile ser det ut til at mange på Island har kombinerte yrkesgreiner; dei kan vere sentralbanksjef og krimforfattar, flyvert og standupkomikar, grunnskulelærar og gravemaskinførar. Dette er plassert som noko sjølvsagt i romanen, men er jo til å humre av, til liks med manusa Alba får til gjennomlesing, som på satirisk vis har titlar som: «Mitt bekjentskap med rotsystemer og kjærlighet», «Nøkkelen til Kopernikus’ kommode», «Avstanden mellom Pluto og meg» eller «Katten min, Sartre, og Excel­dokumentet».