Opne linjer

Tokyo, 1987: Femteklassingen Fuki (Suzuki) rømmer inn i draumar og fantasi då faren (Franky) vert dødssjuk og hamnar på sjukehus. Mor (Ishida) taklar det på sitt vis: ved å jobba så mykje ho kan.

For å få tida til å gå skriv Fuki rare historier om å bli drepen og om å drepa foreldra sine, samtidig som nye venskapar kjem – av både fin og mindre fin karakter.

Tankekraft

«Å, din håplause jentunge!» får eg lyst til å ropa mot lerretet. Eg får også lyst til å setta meg ned med Fuki, snakka varleg mens eg prøver å forstå kva som sviv bakom det vakne blikket hennar. Ho ser for seg si eiga gravferd og alle som grin, og ho funderer på om dei grin fordi dei sørger over henne eller over seg sjølv.

Det er mykje fundering bak auga til Fuki, og nokre flokar som både er forståelege og samtidig ufattelege. Det er åttitalet, tilgangen på teknologi avgrensar seg til hustelefon, walkman, «åpen linje» og lineær-TV. Favorittprogrammet er det med ein guru-illusjonist à la Uri Geller som får ho til å eksperimentera med tankelesing.

Ho er akkurat så overtydd som ein ti–elleve-åring kan vera om at ho har overnaturlege evner. Det er noko gjenkjenneleg over karakteren hennar, nydeleg tolka av Yiu Suzuki. Det er ikkje ofte eg synest åttitalet blir så nedtona og naturleg framstilt som her – ingen høge permanentsveisar og spjåkete aerobickostyme for å understreka tidskoloritten, takk og lov.