Kva betyr «kven er du»?
Return to Seoul er noko så sjeldan som eit skikkeleg spennande drama om adopsjon – og veldig mykje meir.
25 år gamle Freddie (Park Ji-min) har vakse opp i Frankrike og vender for første gong attende til landet ho blei fødd i.
Foto: Selmer Media
Drama
Regi: Davy Chou
Return to Seoul (Orig. tittel: Retour à Séoul)
Med: Park Ji-min, Oh Kwang-rok, Han Guka
Kinofilm
Franske Freddie (Park) dumpar inn på ungdomsherberget der Tena (Han) jobbar, og dei går ut saman.
På kafeen kjem det fram at Freddie er adoptert frå Korea, at ho ikkje er der for å leita etter det biologiske opphavet sitt, at ho elskar å shotta soju, og at ho slit med både det eine og det andre.
Santé
Freddie har noko utprega fransk over seg, trass i at trekka hennar er asiatiske, eller urkoreanske, som kafegjestene påpeikar: stilen, hårfrisyren, framtoninga og – sjølvsagt – språket. Det er tydeleg at Freddie har ein viss forakt for den dårlege engelsken til bordkameratane, og ei særleg forakt for at dei «avslører» henne som adoptert.
Endå meir slit ho med å innrømma for seg sjølv at ho kanskje ikkje kom til Seoul aldeles på slump, at det er ein del av henne som ikkje kan slutta å tenka på kva gen ho har. Ein samtale med mor i Frankrike viser at kjærleiken til foreldra er sterk og ekte, men ikkje dermed uproblematisk.
Eg kan ikkje hugsa å ha sett ein spelefilm som så direkte tek opp adopsjon og dei mange identitetsdilemmaa det kan føre med seg for enkelte. Regissør Davy Chou er sjølv kambodsjansk-fransk, og redd for å trakka uti kan han umuleg vera, all den tid han ikkje sjølv er adoptert, men baserer historia på ei veninne som er det.
Familie og familie
Det skjer mykje i Return to Seoul. Det er dristig å ta slike «eit år seinare»-grep som filmskaparen gjer her, det kan kjennast lettvint, men samtidig er det skikkeleg bra for framdrifta. Og for å understreka dei mange stilskifta og stemningane, og livet Freddie går gjennom. Brått går ho kledd som ei slags freistarinne med skinnkle, tilbakestroke hår og sterk leppestift, ein stor kontrast til då ho kom til Seoul med langt, bølgete hår, naturleg sminke og europeisk klesstil, som ein sikkert kan diskutera kva eigentleg er, men når du ser det, så ser du det.
Freddie er ikkje ein likandes hovudperson, ho oppfordrar til refs frå sjåaren, samtidig som ho er akkurat sårbar nok til at ein heiar på henne like fullt. Og utan å avsløra for mykje: Ho får kontakt med noko biologisk familie mens ho er på ferie, og hatten av for farskarakteren og eigentleg heile den sida. Den erfarne skodespelaren Oh Kwang-rok får verkeleg mange strengar å spela på, og han er så patetisk og fin på same tid.
Prima vista
Freddie tek alt som det kjem og maskerer aldri reaksjonane sine. Heile vesenet hennar lyser kulturkollisjonar, både i seg sjølv og dei ho møter i familien. Og sjølv om kulturforskjellane kanskje er sjølve premissen for Return to Seoul, er det ingenting påteke politisk i tilnærminga, eller at filmen tek stilling til om adopsjon er bra eller dårleg. Her er så mange lag og nyansar at sjåaren aldri får tid til å vera for lenge sementert i oppfatningar før det kjem eit nytt element inn frå sidelinja.
Return to Seoul er fyrst og fremst ein svært underhaldande og stilfull film. Lydsporet er fantastisk og gjev mykje rom for å tenkja over eigen identitet, bakgrunn og – ikkje minst – klesstil.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Davy Chou
Return to Seoul (Orig. tittel: Retour à Séoul)
Med: Park Ji-min, Oh Kwang-rok, Han Guka
Kinofilm
Franske Freddie (Park) dumpar inn på ungdomsherberget der Tena (Han) jobbar, og dei går ut saman.
På kafeen kjem det fram at Freddie er adoptert frå Korea, at ho ikkje er der for å leita etter det biologiske opphavet sitt, at ho elskar å shotta soju, og at ho slit med både det eine og det andre.
Santé
Freddie har noko utprega fransk over seg, trass i at trekka hennar er asiatiske, eller urkoreanske, som kafegjestene påpeikar: stilen, hårfrisyren, framtoninga og – sjølvsagt – språket. Det er tydeleg at Freddie har ein viss forakt for den dårlege engelsken til bordkameratane, og ei særleg forakt for at dei «avslører» henne som adoptert.
Endå meir slit ho med å innrømma for seg sjølv at ho kanskje ikkje kom til Seoul aldeles på slump, at det er ein del av henne som ikkje kan slutta å tenka på kva gen ho har. Ein samtale med mor i Frankrike viser at kjærleiken til foreldra er sterk og ekte, men ikkje dermed uproblematisk.
Eg kan ikkje hugsa å ha sett ein spelefilm som så direkte tek opp adopsjon og dei mange identitetsdilemmaa det kan føre med seg for enkelte. Regissør Davy Chou er sjølv kambodsjansk-fransk, og redd for å trakka uti kan han umuleg vera, all den tid han ikkje sjølv er adoptert, men baserer historia på ei veninne som er det.
Familie og familie
Det skjer mykje i Return to Seoul. Det er dristig å ta slike «eit år seinare»-grep som filmskaparen gjer her, det kan kjennast lettvint, men samtidig er det skikkeleg bra for framdrifta. Og for å understreka dei mange stilskifta og stemningane, og livet Freddie går gjennom. Brått går ho kledd som ei slags freistarinne med skinnkle, tilbakestroke hår og sterk leppestift, ein stor kontrast til då ho kom til Seoul med langt, bølgete hår, naturleg sminke og europeisk klesstil, som ein sikkert kan diskutera kva eigentleg er, men når du ser det, så ser du det.
Freddie er ikkje ein likandes hovudperson, ho oppfordrar til refs frå sjåaren, samtidig som ho er akkurat sårbar nok til at ein heiar på henne like fullt. Og utan å avsløra for mykje: Ho får kontakt med noko biologisk familie mens ho er på ferie, og hatten av for farskarakteren og eigentleg heile den sida. Den erfarne skodespelaren Oh Kwang-rok får verkeleg mange strengar å spela på, og han er så patetisk og fin på same tid.
Prima vista
Freddie tek alt som det kjem og maskerer aldri reaksjonane sine. Heile vesenet hennar lyser kulturkollisjonar, både i seg sjølv og dei ho møter i familien. Og sjølv om kulturforskjellane kanskje er sjølve premissen for Return to Seoul, er det ingenting påteke politisk i tilnærminga, eller at filmen tek stilling til om adopsjon er bra eller dårleg. Her er så mange lag og nyansar at sjåaren aldri får tid til å vera for lenge sementert i oppfatningar før det kjem eit nytt element inn frå sidelinja.
Return to Seoul er fyrst og fremst ein svært underhaldande og stilfull film. Lydsporet er fantastisk og gjev mykje rom for å tenkja over eigen identitet, bakgrunn og – ikkje minst – klesstil.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.