Interaktivt amatørmusikkteater
Ein «rollespelmusikal» det sikkert var kjekt å lage, men ikkje å høyre.
Stray Gods: The Roleplaying Musical – Pantheon Edition
Musikal
Austin Wintory, Montaigne, Tripod:
Stray Gods: The Roleplaying Musical
T-65b Records
I april tok eg ein titt på Myth and Music, eit livestreama promoevenement for dataspelmusikalen Stray Gods: The Roleplaying Musical. Det som gjekk føre seg på den vesle scenen i Austin i Texas, framstod som ei dårleg innøvd amatøroppsetjing med lite engasjert orkester, uførebudd visevert og elendig lyd. Så eg tenkte ikkje meir på det der – heilt til spelet med eitt kom ut. Kritikarar og spelarar ser ut til å like Stray Gods godt, så eg gir det ein ny sjanse, tenkte eg.
Det er tale om ein interaktiv musikal i visuelt romanformat, ein semianimert musikkteatralsk teikneserie lesen på skjerm og bladd i med spelkontroll. Sangnummera finst samla på album – Green Edition, Blue Edition, Red Edition og Pantheon Edition. I spelet lyt ein nemleg stundom velje kva for attityde ein skal syngje med: grønt er «sjarmerande», blått «smart», raudt «kickass».
Historia krinsar rundt gamle greske gudar inkarnerte i «idol»-form på Jordi, og det er greitt nok at soga er ein naivistisk kopi av den brutale teikneserien om gudekamp og kjendiseri, «The Wicked and the Divine». Den dynamiske komposisjonen fungerer òg greitt: I spelet går musikken i sløyfe. Medan spelaren funderer på kva han skal seie eller syngje, integrerer dei alternativ libretto og arrangement på saumlaust vis. Ein lyt rett nok velje grunninnstilling til livet tidleg i spelet, så der ligg det nok ei teknisk avgrensing i bakgrunnen.
Verre er det med musikken. Produksjonen er platt, prega av kjipe synthsaksofonar og slappe elektroniske trommer; klisjéfylt vokal bommar på den eine og andre lange tonen; diverre er ingen av nummera minneverdige; heldigvis grev ingen av dei seg inn i hjernebarken. Hell i uhell.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, trommeslagar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Musikal
Austin Wintory, Montaigne, Tripod:
Stray Gods: The Roleplaying Musical
T-65b Records
I april tok eg ein titt på Myth and Music, eit livestreama promoevenement for dataspelmusikalen Stray Gods: The Roleplaying Musical. Det som gjekk føre seg på den vesle scenen i Austin i Texas, framstod som ei dårleg innøvd amatøroppsetjing med lite engasjert orkester, uførebudd visevert og elendig lyd. Så eg tenkte ikkje meir på det der – heilt til spelet med eitt kom ut. Kritikarar og spelarar ser ut til å like Stray Gods godt, så eg gir det ein ny sjanse, tenkte eg.
Det er tale om ein interaktiv musikal i visuelt romanformat, ein semianimert musikkteatralsk teikneserie lesen på skjerm og bladd i med spelkontroll. Sangnummera finst samla på album – Green Edition, Blue Edition, Red Edition og Pantheon Edition. I spelet lyt ein nemleg stundom velje kva for attityde ein skal syngje med: grønt er «sjarmerande», blått «smart», raudt «kickass».
Historia krinsar rundt gamle greske gudar inkarnerte i «idol»-form på Jordi, og det er greitt nok at soga er ein naivistisk kopi av den brutale teikneserien om gudekamp og kjendiseri, «The Wicked and the Divine». Den dynamiske komposisjonen fungerer òg greitt: I spelet går musikken i sløyfe. Medan spelaren funderer på kva han skal seie eller syngje, integrerer dei alternativ libretto og arrangement på saumlaust vis. Ein lyt rett nok velje grunninnstilling til livet tidleg i spelet, så der ligg det nok ei teknisk avgrensing i bakgrunnen.
Verre er det med musikken. Produksjonen er platt, prega av kjipe synthsaksofonar og slappe elektroniske trommer; klisjéfylt vokal bommar på den eine og andre lange tonen; diverre er ingen av nummera minneverdige; heldigvis grev ingen av dei seg inn i hjernebarken. Hell i uhell.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, trommeslagar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.