Ikkje lys og ingen varme
Gro Dahle skriv klaustrofobisk og spennande om å vere straumlaus, vasslaus og rådlaus.
Gro Dahle har fått mange prisar for barnebøkene sine.
Foto: Line Fresti
Roman
Gro Dahle:
Dobbel dyne
Cappelen Damm
Kva gjer du når både straumen og vatnet er borte, saman med telefon, radio og internett? Og du ikkje har alternative varmekjelder? Det er vel ikkje godt å seie før ein har prøvd det. I Gro Dahles Dobbel dyne gjer Marie og sonen Eivind sitt beste etter at ein solstorm har sett alt ut av spel.
Marie les høgt, dei leikar stolleiken, blar i atlas. Men etter som vekene går og gradene går mot null inne, og dei heilt slepp opp for mat, hjelper det ikkje ein gong med doble dyner. Dei er på grensa av kva eit menneske kan tole. Butikkar er plyndra, arbeidsplassar stengde, sjukehuset fullt. Det finst ingen stader å gå, inga hjelp å få. Mora til Marie er på Gibraltar, solstormen har sjølvsagt råka der også, men Marie tenker at mora frys i alle fall ikkje.
Skrekkeleg realistisk
I likskap med Didrik Morits Hallstrøms Lysår handlar altså Dahles roman om dei moglege konsekvensane for oss jordbuarar etter ein solstorm. Begge romanane viser fortvilinga over ei gradvis, men katastrofal forverring som ein ikkje kan gjere noko med, berre stå og sjå på. Men der Hallstrøm dreg inn eit element av science fiction, skriv Dahle om den reine kvardagen, og han er så realistisk at det er til å bli galen av. Når realiteten er at ein manglar alt, er sjølvsagt kvardagen eit mareritt.
Romanuniverset er klaustrofobisk, sidan vi berre følgjer Marie og Eivind, og dei i tillegg har kommunikasjonsvanskar. Marie går på nåler og prøver å gjere ting rett, Eivind er inneslutta, av og til gretten. Han har hatt ein psykisk knekk under studietida i Trondheim. Ho reiste og henta han, no er det berre dei to i eit iskaldt hus. Dei prøver å halde arbeidsmoralen oppe, men med vekslande hell.
God psykologisk studie
Ei uro gneg i teksten, piplar ut mellom linjene. Samstundes finst det eit stort overskot i romanen, som kjem frå Gro Dahles særeigne måte å skrive på. Det er ein vennleg, nevrotisk-optimistisk tone, og blikket på verda er undrande og nysgjerrig sjølv om forholda er vanskelege. Dahle har også ein heilt eigen og original bildebruk, sanseleg og presis, som når ho skildrar fargen på himmelen som innsida av eit blåskjel. Eller når ho personifiserer eit hus: «Det var rart å se baksiden, det var som å se huset i undertøyet, som om huset snudde seg vekk fra henne.» Humor finst òg: «Hun trakk munnen ut i et smil hun hadde lært av moren, en forskuddsarv.»
Dobbel dyne er i det ytre ei katastrofeskildring, og spennande som det. Men romanen er òg ein studie i korleis ein kritisk tilstand kan påverke menneske og relasjonar. Korleis han pregar folk over tid, og korleis dei endrar seg i takt med forverringa. Det er ein medrivande og tankevekkande studie.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Gro Dahle:
Dobbel dyne
Cappelen Damm
Kva gjer du når både straumen og vatnet er borte, saman med telefon, radio og internett? Og du ikkje har alternative varmekjelder? Det er vel ikkje godt å seie før ein har prøvd det. I Gro Dahles Dobbel dyne gjer Marie og sonen Eivind sitt beste etter at ein solstorm har sett alt ut av spel.
Marie les høgt, dei leikar stolleiken, blar i atlas. Men etter som vekene går og gradene går mot null inne, og dei heilt slepp opp for mat, hjelper det ikkje ein gong med doble dyner. Dei er på grensa av kva eit menneske kan tole. Butikkar er plyndra, arbeidsplassar stengde, sjukehuset fullt. Det finst ingen stader å gå, inga hjelp å få. Mora til Marie er på Gibraltar, solstormen har sjølvsagt råka der også, men Marie tenker at mora frys i alle fall ikkje.
Skrekkeleg realistisk
I likskap med Didrik Morits Hallstrøms Lysår handlar altså Dahles roman om dei moglege konsekvensane for oss jordbuarar etter ein solstorm. Begge romanane viser fortvilinga over ei gradvis, men katastrofal forverring som ein ikkje kan gjere noko med, berre stå og sjå på. Men der Hallstrøm dreg inn eit element av science fiction, skriv Dahle om den reine kvardagen, og han er så realistisk at det er til å bli galen av. Når realiteten er at ein manglar alt, er sjølvsagt kvardagen eit mareritt.
Romanuniverset er klaustrofobisk, sidan vi berre følgjer Marie og Eivind, og dei i tillegg har kommunikasjonsvanskar. Marie går på nåler og prøver å gjere ting rett, Eivind er inneslutta, av og til gretten. Han har hatt ein psykisk knekk under studietida i Trondheim. Ho reiste og henta han, no er det berre dei to i eit iskaldt hus. Dei prøver å halde arbeidsmoralen oppe, men med vekslande hell.
God psykologisk studie
Ei uro gneg i teksten, piplar ut mellom linjene. Samstundes finst det eit stort overskot i romanen, som kjem frå Gro Dahles særeigne måte å skrive på. Det er ein vennleg, nevrotisk-optimistisk tone, og blikket på verda er undrande og nysgjerrig sjølv om forholda er vanskelege. Dahle har også ein heilt eigen og original bildebruk, sanseleg og presis, som når ho skildrar fargen på himmelen som innsida av eit blåskjel. Eller når ho personifiserer eit hus: «Det var rart å se baksiden, det var som å se huset i undertøyet, som om huset snudde seg vekk fra henne.» Humor finst òg: «Hun trakk munnen ut i et smil hun hadde lært av moren, en forskuddsarv.»
Dobbel dyne er i det ytre ei katastrofeskildring, og spennande som det. Men romanen er òg ein studie i korleis ein kritisk tilstand kan påverke menneske og relasjonar. Korleis han pregar folk over tid, og korleis dei endrar seg i takt med forverringa. Det er ein medrivande og tankevekkande studie.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Dobbel dyne er i det ytre ei katastrofeskildring, og
spennande som det.
Fleire artiklar
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.