JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Meldingar

Gurimalla, så klok og fin

Ola har noko han skulle ha sagt – det har han, og det får han.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Ola på verkstaden saman med kamerat og medarbeidar Lasse.

Ola på verkstaden saman med kamerat og medarbeidar Lasse.

Foto: Ragnhild Nøst Bergem

Ola på verkstaden saman med kamerat og medarbeidar Lasse.

Ola på verkstaden saman med kamerat og medarbeidar Lasse.

Foto: Ragnhild Nøst Bergem

3605
20231013
3605
20231013

Dokumentar

Regi: Ragnhild Nøst Bergem

Ola – en helt vanlig uvanlig fyr

Med: Ola og bebuarar på Vidaråsen landsby
Kinofilm

Ola er ein tretti år gamal mann som bur i landsbyen Vidaråsen saman med 150 personar, nokre med funksjonshemmingar, nokre utan. Han skjønar at han har ein hjerneskade, at han kanskje ikkje fungerer heilt på eiga hand, men mest av alt skjønar han kor heldig han er som bur og arbeider der han gjer. Og så skjønar han kva det er å sakna nokon ein er glad i, når vedkomande ikkje lenger er der.  

Funkar

Det er noko gjenkjenneleg med utgangspunktet her – livet på ein idyllisk institusjon, litt som den populære dokuserien på TVNorge for nokre år sidan om bebuarane i Tangerudbakken Borettslag. Men det kjem fort fram at dette er ikkje noka dokusåpe med tåre- og latterframkallande situasjonar, her stemmer tittelen på ekte – dette handlar om Ola, som verkeleg er ein heilt vanleg uvanleg fyr.

Og utan å seia noko som helst negativt om den ellevilt sjarmerande Tangerudbakken-gjengen, så vil eg seia at framstillinga av Ola og Vidaråsen er eit steg vidare for å inkludera funksjonshemma i debatten om likestilling og det å ha ei stemme blant «sine eigne». Klart ein blir jo aldeles glad i Ola, sjarmerande og tjomsleg som han er, men mest av alt veks det fram ein genuin respekt for han, for refleksjonane hans, for det å kjenna på utanforskapen og for å setja ord på det. Gurimalla og fytterakkarn så god han er, for å bruka hans eigne uttrykk.

Steiner, saks, papir

Kyr og hestar, gulrotåkrar, frukttre, toveverkstad, bakeri, butikk med hyllene fulle av helsekostprodukt – det er hakket før sjølvaste Rudolf Steiner kjem stigande ut på scena. Vidaråsen landsby er basert på Camphill-rørsla og vart grunnlagd i 1966, kan ein lesa.

Og eg tek meg i å tenka på same måte som då eg såg Margreth Olin-filmen Barndom (2017) – kvifor er ikkje heile samfunnet meir retta inn etter Steiner-prinsipp? Det verkar så innlysande bra for alle, både brukarar og arbeidarar, at denne kontakten med natur, kunst og musikk gjer oss godt. I alle fall kunne langt fleire institusjonar vore slik innretta, også i regi av det offentlege. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr må seiast å vera god reklame for akkurat dette, så får ein meina kva ein vil om antroposofi og privatisering av helse og omsorg.

Debattanten

Særleg fin er kontakten dei tilsette får med brukarane, dei er alle er bebuarar. Eg som sjåar blir oppriktig skuffa når Olas ven og yndlingstilsett, Lasse, sluttar og flyttar tilbake til Danmark. Det er brutalt, og eg har sjeldan høyrt nokon uttrykka kva dette faktisk betyr, så godt som Ola gjer det. Og han er berre så hjarteskjerande glad i venen sin, måten han ordlegg seg på, minner om ei kjærleikserklæring av såraste sort, og det er jo nettopp det det faktisk er – det er kjærleikssorg så intens som noka anna.

Det er klart, musikken til Eivind Hannisdal gjer det ikkje mindre lada, men han glir ikkje over i total søtsuppe heller. Og den balansegangen klarar også regissør og fotograf Ragnhild Nøst Bergem, som i tillegg har gjort nydelege grep både på klipp og i manus: Her er mykje usagt, men likevel klare ord for pengane. Den informasjonen som er utelaten, er tydeleg bevisste val som yter både Ola og funksjonshemma den same respekten eg snakka om tidlegare. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr kan trygt sjåast både som hjartevarm underhaldning og som eit flammande innlegg i samfunnsdebatten.

Brit Aksnes

Brit Aksnes er skribent, program­skapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Dokumentar

Regi: Ragnhild Nøst Bergem

Ola – en helt vanlig uvanlig fyr

Med: Ola og bebuarar på Vidaråsen landsby
Kinofilm

Ola er ein tretti år gamal mann som bur i landsbyen Vidaråsen saman med 150 personar, nokre med funksjonshemmingar, nokre utan. Han skjønar at han har ein hjerneskade, at han kanskje ikkje fungerer heilt på eiga hand, men mest av alt skjønar han kor heldig han er som bur og arbeider der han gjer. Og så skjønar han kva det er å sakna nokon ein er glad i, når vedkomande ikkje lenger er der.  

Funkar

Det er noko gjenkjenneleg med utgangspunktet her – livet på ein idyllisk institusjon, litt som den populære dokuserien på TVNorge for nokre år sidan om bebuarane i Tangerudbakken Borettslag. Men det kjem fort fram at dette er ikkje noka dokusåpe med tåre- og latterframkallande situasjonar, her stemmer tittelen på ekte – dette handlar om Ola, som verkeleg er ein heilt vanleg uvanleg fyr.

Og utan å seia noko som helst negativt om den ellevilt sjarmerande Tangerudbakken-gjengen, så vil eg seia at framstillinga av Ola og Vidaråsen er eit steg vidare for å inkludera funksjonshemma i debatten om likestilling og det å ha ei stemme blant «sine eigne». Klart ein blir jo aldeles glad i Ola, sjarmerande og tjomsleg som han er, men mest av alt veks det fram ein genuin respekt for han, for refleksjonane hans, for det å kjenna på utanforskapen og for å setja ord på det. Gurimalla og fytterakkarn så god han er, for å bruka hans eigne uttrykk.

Steiner, saks, papir

Kyr og hestar, gulrotåkrar, frukttre, toveverkstad, bakeri, butikk med hyllene fulle av helsekostprodukt – det er hakket før sjølvaste Rudolf Steiner kjem stigande ut på scena. Vidaråsen landsby er basert på Camphill-rørsla og vart grunnlagd i 1966, kan ein lesa.

Og eg tek meg i å tenka på same måte som då eg såg Margreth Olin-filmen Barndom (2017) – kvifor er ikkje heile samfunnet meir retta inn etter Steiner-prinsipp? Det verkar så innlysande bra for alle, både brukarar og arbeidarar, at denne kontakten med natur, kunst og musikk gjer oss godt. I alle fall kunne langt fleire institusjonar vore slik innretta, også i regi av det offentlege. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr må seiast å vera god reklame for akkurat dette, så får ein meina kva ein vil om antroposofi og privatisering av helse og omsorg.

Debattanten

Særleg fin er kontakten dei tilsette får med brukarane, dei er alle er bebuarar. Eg som sjåar blir oppriktig skuffa når Olas ven og yndlingstilsett, Lasse, sluttar og flyttar tilbake til Danmark. Det er brutalt, og eg har sjeldan høyrt nokon uttrykka kva dette faktisk betyr, så godt som Ola gjer det. Og han er berre så hjarteskjerande glad i venen sin, måten han ordlegg seg på, minner om ei kjærleikserklæring av såraste sort, og det er jo nettopp det det faktisk er – det er kjærleikssorg så intens som noka anna.

Det er klart, musikken til Eivind Hannisdal gjer det ikkje mindre lada, men han glir ikkje over i total søtsuppe heller. Og den balansegangen klarar også regissør og fotograf Ragnhild Nøst Bergem, som i tillegg har gjort nydelege grep både på klipp og i manus: Her er mykje usagt, men likevel klare ord for pengane. Den informasjonen som er utelaten, er tydeleg bevisste val som yter både Ola og funksjonshemma den same respekten eg snakka om tidlegare. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr kan trygt sjåast både som hjartevarm underhaldning og som eit flammande innlegg i samfunnsdebatten.

Brit Aksnes

Brit Aksnes er skribent, program­skapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Foto: Julie Pike

LitteraturFeature

– Eg kan ikkje sovne inn i mitt eige liv

Ein abort gjekk frå å vere nemnd i forbifarten til å gje den nyaste romanen tittel.

IdaFrisch

Foto: Julie Pike

LitteraturFeature

– Eg kan ikkje sovne inn i mitt eige liv

Ein abort gjekk frå å vere nemnd i forbifarten til å gje den nyaste romanen tittel.

IdaFrisch
Eugenio Derbez spelar hovudrolla som den nye læraren Sergio på ein mexikansk skule.

Eugenio Derbez spelar hovudrolla som den nye læraren Sergio på ein mexikansk skule.

Foto: AS Fidalgo

FilmMeldingar

Simpatico

Radical er ein søt, håpefull film og ei rørande hyllest til kunnskap og pedagogikk.

Brit Aksnes
Eugenio Derbez spelar hovudrolla som den nye læraren Sergio på ein mexikansk skule.

Eugenio Derbez spelar hovudrolla som den nye læraren Sergio på ein mexikansk skule.

Foto: AS Fidalgo

FilmMeldingar

Simpatico

Radical er ein søt, håpefull film og ei rørande hyllest til kunnskap og pedagogikk.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis