Gurimalla, så klok og fin
Ola har noko han skulle ha sagt – det har han, og det får han.
Ola på verkstaden saman med kamerat og medarbeidar Lasse.
Foto: Ragnhild Nøst Bergem
Dokumentar
Regi: Ragnhild Nøst Bergem
Ola – en helt vanlig uvanlig fyr
Med: Ola og bebuarar på Vidaråsen landsby
Kinofilm
Ola er ein tretti år gamal mann som bur i landsbyen Vidaråsen saman med 150 personar, nokre med funksjonshemmingar, nokre utan. Han skjønar at han har ein hjerneskade, at han kanskje ikkje fungerer heilt på eiga hand, men mest av alt skjønar han kor heldig han er som bur og arbeider der han gjer. Og så skjønar han kva det er å sakna nokon ein er glad i, når vedkomande ikkje lenger er der.
Funkar
Det er noko gjenkjenneleg med utgangspunktet her – livet på ein idyllisk institusjon, litt som den populære dokuserien på TVNorge for nokre år sidan om bebuarane i Tangerudbakken Borettslag. Men det kjem fort fram at dette er ikkje noka dokusåpe med tåre- og latterframkallande situasjonar, her stemmer tittelen på ekte – dette handlar om Ola, som verkeleg er ein heilt vanleg uvanleg fyr.
Og utan å seia noko som helst negativt om den ellevilt sjarmerande Tangerudbakken-gjengen, så vil eg seia at framstillinga av Ola og Vidaråsen er eit steg vidare for å inkludera funksjonshemma i debatten om likestilling og det å ha ei stemme blant «sine eigne». Klart ein blir jo aldeles glad i Ola, sjarmerande og tjomsleg som han er, men mest av alt veks det fram ein genuin respekt for han, for refleksjonane hans, for det å kjenna på utanforskapen og for å setja ord på det. Gurimalla og fytterakkarn så god han er, for å bruka hans eigne uttrykk.
Steiner, saks, papir
Kyr og hestar, gulrotåkrar, frukttre, toveverkstad, bakeri, butikk med hyllene fulle av helsekostprodukt – det er hakket før sjølvaste Rudolf Steiner kjem stigande ut på scena. Vidaråsen landsby er basert på Camphill-rørsla og vart grunnlagd i 1966, kan ein lesa.
Og eg tek meg i å tenka på same måte som då eg såg Margreth Olin-filmen Barndom (2017) – kvifor er ikkje heile samfunnet meir retta inn etter Steiner-prinsipp? Det verkar så innlysande bra for alle, både brukarar og arbeidarar, at denne kontakten med natur, kunst og musikk gjer oss godt. I alle fall kunne langt fleire institusjonar vore slik innretta, også i regi av det offentlege. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr må seiast å vera god reklame for akkurat dette, så får ein meina kva ein vil om antroposofi og privatisering av helse og omsorg.
Debattanten
Særleg fin er kontakten dei tilsette får med brukarane, dei er alle er bebuarar. Eg som sjåar blir oppriktig skuffa når Olas ven og yndlingstilsett, Lasse, sluttar og flyttar tilbake til Danmark. Det er brutalt, og eg har sjeldan høyrt nokon uttrykka kva dette faktisk betyr, så godt som Ola gjer det. Og han er berre så hjarteskjerande glad i venen sin, måten han ordlegg seg på, minner om ei kjærleikserklæring av såraste sort, og det er jo nettopp det det faktisk er – det er kjærleikssorg så intens som noka anna.
Det er klart, musikken til Eivind Hannisdal gjer det ikkje mindre lada, men han glir ikkje over i total søtsuppe heller. Og den balansegangen klarar også regissør og fotograf Ragnhild Nøst Bergem, som i tillegg har gjort nydelege grep både på klipp og i manus: Her er mykje usagt, men likevel klare ord for pengane. Den informasjonen som er utelaten, er tydeleg bevisste val som yter både Ola og funksjonshemma den same respekten eg snakka om tidlegare. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr kan trygt sjåast både som hjartevarm underhaldning og som eit flammande innlegg i samfunnsdebatten.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dokumentar
Regi: Ragnhild Nøst Bergem
Ola – en helt vanlig uvanlig fyr
Med: Ola og bebuarar på Vidaråsen landsby
Kinofilm
Ola er ein tretti år gamal mann som bur i landsbyen Vidaråsen saman med 150 personar, nokre med funksjonshemmingar, nokre utan. Han skjønar at han har ein hjerneskade, at han kanskje ikkje fungerer heilt på eiga hand, men mest av alt skjønar han kor heldig han er som bur og arbeider der han gjer. Og så skjønar han kva det er å sakna nokon ein er glad i, når vedkomande ikkje lenger er der.
Funkar
Det er noko gjenkjenneleg med utgangspunktet her – livet på ein idyllisk institusjon, litt som den populære dokuserien på TVNorge for nokre år sidan om bebuarane i Tangerudbakken Borettslag. Men det kjem fort fram at dette er ikkje noka dokusåpe med tåre- og latterframkallande situasjonar, her stemmer tittelen på ekte – dette handlar om Ola, som verkeleg er ein heilt vanleg uvanleg fyr.
Og utan å seia noko som helst negativt om den ellevilt sjarmerande Tangerudbakken-gjengen, så vil eg seia at framstillinga av Ola og Vidaråsen er eit steg vidare for å inkludera funksjonshemma i debatten om likestilling og det å ha ei stemme blant «sine eigne». Klart ein blir jo aldeles glad i Ola, sjarmerande og tjomsleg som han er, men mest av alt veks det fram ein genuin respekt for han, for refleksjonane hans, for det å kjenna på utanforskapen og for å setja ord på det. Gurimalla og fytterakkarn så god han er, for å bruka hans eigne uttrykk.
Steiner, saks, papir
Kyr og hestar, gulrotåkrar, frukttre, toveverkstad, bakeri, butikk med hyllene fulle av helsekostprodukt – det er hakket før sjølvaste Rudolf Steiner kjem stigande ut på scena. Vidaråsen landsby er basert på Camphill-rørsla og vart grunnlagd i 1966, kan ein lesa.
Og eg tek meg i å tenka på same måte som då eg såg Margreth Olin-filmen Barndom (2017) – kvifor er ikkje heile samfunnet meir retta inn etter Steiner-prinsipp? Det verkar så innlysande bra for alle, både brukarar og arbeidarar, at denne kontakten med natur, kunst og musikk gjer oss godt. I alle fall kunne langt fleire institusjonar vore slik innretta, også i regi av det offentlege. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr må seiast å vera god reklame for akkurat dette, så får ein meina kva ein vil om antroposofi og privatisering av helse og omsorg.
Debattanten
Særleg fin er kontakten dei tilsette får med brukarane, dei er alle er bebuarar. Eg som sjåar blir oppriktig skuffa når Olas ven og yndlingstilsett, Lasse, sluttar og flyttar tilbake til Danmark. Det er brutalt, og eg har sjeldan høyrt nokon uttrykka kva dette faktisk betyr, så godt som Ola gjer det. Og han er berre så hjarteskjerande glad i venen sin, måten han ordlegg seg på, minner om ei kjærleikserklæring av såraste sort, og det er jo nettopp det det faktisk er – det er kjærleikssorg så intens som noka anna.
Det er klart, musikken til Eivind Hannisdal gjer det ikkje mindre lada, men han glir ikkje over i total søtsuppe heller. Og den balansegangen klarar også regissør og fotograf Ragnhild Nøst Bergem, som i tillegg har gjort nydelege grep både på klipp og i manus: Her er mykje usagt, men likevel klare ord for pengane. Den informasjonen som er utelaten, er tydeleg bevisste val som yter både Ola og funksjonshemma den same respekten eg snakka om tidlegare. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr kan trygt sjåast både som hjartevarm underhaldning og som eit flammande innlegg i samfunnsdebatten.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.