Verst i klissklassen
Suppete, rotete drama forkledd som snedig indiefilm? Nei takk.
Antonio Banderas og Adrian Marrero i ein film som byrjar lovande.
Foto: Jose Haro / Norsk Filmdistribusjon
Romantisk drama
Regi: Dan Fogelman
Life Itself
Med: Oscar Isaac, Olivia Wilde, Antonio Banderas
Kvifor held det på å klikka for Will (Isaac) ein morgon i New York? Gjennom tilbakeblikk og sideblikk blir me kjende med han, kjærasten Abby (Wilde) og familiane deira. Ulike vendingar tek oss med både bakover og framover i tid.
Klissete
Det startar i grunnen ganske lovande. Mange referansar til Bob Dylan, sånne digge brownstone-hus med skikkeleg pene, men kule folk inni, ironiske kjærleikserklæringar og på alle måtar ein typisk feelgood-indiefilm frå landet som fann opp denne sjangeren. Men så går det gradvis over i den andre sjangeren USA er kjent for, nemleg suppete kjærleiksdrama fylt av klisjear. At dei har blanda inn litt eksotisk smakstilsetning ved å ty til Antonio Banderas, gjer ikkje filmen mindre klisjéaktig. Det verste er, når dei gjer som i Life Itself, at dei prøver å forkle klisjeane, som om dei prøver å lura sjåaren til at det eigentleg er veldig originalt, det dei driv med. For bismaken som kjem snikande, er ikkje til å ta feil av – det er noko «keisarens nye klede»-aktig med denne etter kvart ganske håplause filmen.
Klassete
Manusforfattar og regissør Dan Fogelman har kanskje vore inspirert av TV-serien How I Met Your Mother, og kanskje han håpar å nå same publikum. Men her finst ikkje humor, berre ei rekke velproduserte, glattpolerte scener som til saman endar på den absolutt plattaste måten. Det er heller ikkje i filmens favør at han innlysande er velmeinande og freistar ha ein viktig bodskap om toleranse og det at kjærleiken er komplisert. Men etter at fokuset brått vert flytta frå person til person i eit stadig kjappare tempo, sluttar ein å engasjera seg særleg for korleis det går med dei. Tidsrekninga går heilt bananas, og utover i filmen får ein kjensla av at Fogelman tyr til verre og verre lagnader berre for å halda på merksemda. Alt fungerer sjenerande dårleg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Romantisk drama
Regi: Dan Fogelman
Life Itself
Med: Oscar Isaac, Olivia Wilde, Antonio Banderas
Kvifor held det på å klikka for Will (Isaac) ein morgon i New York? Gjennom tilbakeblikk og sideblikk blir me kjende med han, kjærasten Abby (Wilde) og familiane deira. Ulike vendingar tek oss med både bakover og framover i tid.
Klissete
Det startar i grunnen ganske lovande. Mange referansar til Bob Dylan, sånne digge brownstone-hus med skikkeleg pene, men kule folk inni, ironiske kjærleikserklæringar og på alle måtar ein typisk feelgood-indiefilm frå landet som fann opp denne sjangeren. Men så går det gradvis over i den andre sjangeren USA er kjent for, nemleg suppete kjærleiksdrama fylt av klisjear. At dei har blanda inn litt eksotisk smakstilsetning ved å ty til Antonio Banderas, gjer ikkje filmen mindre klisjéaktig. Det verste er, når dei gjer som i Life Itself, at dei prøver å forkle klisjeane, som om dei prøver å lura sjåaren til at det eigentleg er veldig originalt, det dei driv med. For bismaken som kjem snikande, er ikkje til å ta feil av – det er noko «keisarens nye klede»-aktig med denne etter kvart ganske håplause filmen.
Klassete
Manusforfattar og regissør Dan Fogelman har kanskje vore inspirert av TV-serien How I Met Your Mother, og kanskje han håpar å nå same publikum. Men her finst ikkje humor, berre ei rekke velproduserte, glattpolerte scener som til saman endar på den absolutt plattaste måten. Det er heller ikkje i filmens favør at han innlysande er velmeinande og freistar ha ein viktig bodskap om toleranse og det at kjærleiken er komplisert. Men etter at fokuset brått vert flytta frå person til person i eit stadig kjappare tempo, sluttar ein å engasjera seg særleg for korleis det går med dei. Tidsrekninga går heilt bananas, og utover i filmen får ein kjensla av at Fogelman tyr til verre og verre lagnader berre for å halda på merksemda. Alt fungerer sjenerande dårleg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Her finst ikkje humor, berre ei rekke glattpolerte scener som endar platt.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?