Tristesse utan finesse
Av og til kjenner eg bismak over å bli rørt.
James Norton spelar åleinefaren John som berre har månader att å leve. Den tre år gamle sonen Michael vert spelt av Daniel Lamont.
Foto: Norsk Filmdistribusjon
Drama
Regi: Uberto Pasolini
Alltid nære deg (orig.tittel: Nowhere special)
Med: James Norton, Daniel Lamont, Eileen O’Higgins
Kinofilm
Åleinefar og vindaugsvaskar John (Norton) veit at han har berre månader att og leva, og ved hjelp av sosialarbeidar Shona (O’Higgins) leitar han etter dei perfekte adoptivforeldra til den treårige son sin, Michael (Lamont). Eg erklærer hermed tårekanalane for opna.
Misere
Heile premissen for Alltid nære deg er totalt knusande. I halvannan time skal den røffe, men snille John sjå med triste auge på den latterleg skjønne sonen sin. Ikkje eitt augeblikk skal du ha pause frå tanken «HAN SKAL DØY, HAN SKAL DØY!». For kvar nye familie som vert introdusert, skal du kjenna på kor absurd og uendeleg urettferdig det er at Michael ikkje skal få ha den omsorgsfulle, vakre far sin til å halda seg i handa på veg til barnehagen.
John skal aldri stå på sidelinja og klappa sonen på skuldra når han har gjort det bra på fotballbana. Og kor er mor til barnet? Ho stakk tilbake til Russland då Michael var berre seks månader, og John sjølv vaks opp på barneheimar og i fosterfamiliar, så han har heller ikkje besteforeldre. Og så brenn huset hans ned. Nei då, det gjer ikkje det, men det ville ikkje overraska om det så gjorde.
Einsretta
Kva skal ein seia om ein film som er så opplagd meint å spela på eitt einaste kjensleregister, nemleg det triste? At han klarar å vekka desse kjenslene, er faktisk ikkje noka bragd, det klarar enkelte reklamefilmar også.
Det finst ikkje mange nye filmatiseringar av H.C. Andersen-eventyret «Piken med svovelstikkene», og grunnen er kanskje nettopp at det blir for mykje av det vonde. Det kjennest som sorgporno. Trist musikk, nærbilete av store barneauge, ansiktsuttrykka til John – til dømes når den utruleg kjipe fyren kjem og kjeftar fordi han ikkje gjer vaskejobben sin skikkeleg. Er det mogleg, liksom?
Viss du ikkje forventar stor filmkunst, men har enormt lyst å grina mykje, så er dette filmen for deg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Uberto Pasolini
Alltid nære deg (orig.tittel: Nowhere special)
Med: James Norton, Daniel Lamont, Eileen O’Higgins
Kinofilm
Åleinefar og vindaugsvaskar John (Norton) veit at han har berre månader att og leva, og ved hjelp av sosialarbeidar Shona (O’Higgins) leitar han etter dei perfekte adoptivforeldra til den treårige son sin, Michael (Lamont). Eg erklærer hermed tårekanalane for opna.
Misere
Heile premissen for Alltid nære deg er totalt knusande. I halvannan time skal den røffe, men snille John sjå med triste auge på den latterleg skjønne sonen sin. Ikkje eitt augeblikk skal du ha pause frå tanken «HAN SKAL DØY, HAN SKAL DØY!». For kvar nye familie som vert introdusert, skal du kjenna på kor absurd og uendeleg urettferdig det er at Michael ikkje skal få ha den omsorgsfulle, vakre far sin til å halda seg i handa på veg til barnehagen.
John skal aldri stå på sidelinja og klappa sonen på skuldra når han har gjort det bra på fotballbana. Og kor er mor til barnet? Ho stakk tilbake til Russland då Michael var berre seks månader, og John sjølv vaks opp på barneheimar og i fosterfamiliar, så han har heller ikkje besteforeldre. Og så brenn huset hans ned. Nei då, det gjer ikkje det, men det ville ikkje overraska om det så gjorde.
Einsretta
Kva skal ein seia om ein film som er så opplagd meint å spela på eitt einaste kjensleregister, nemleg det triste? At han klarar å vekka desse kjenslene, er faktisk ikkje noka bragd, det klarar enkelte reklamefilmar også.
Det finst ikkje mange nye filmatiseringar av H.C. Andersen-eventyret «Piken med svovelstikkene», og grunnen er kanskje nettopp at det blir for mykje av det vonde. Det kjennest som sorgporno. Trist musikk, nærbilete av store barneauge, ansiktsuttrykka til John – til dømes når den utruleg kjipe fyren kjem og kjeftar fordi han ikkje gjer vaskejobben sin skikkeleg. Er det mogleg, liksom?
Viss du ikkje forventar stor filmkunst, men har enormt lyst å grina mykje, så er dette filmen for deg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Heile premissen for Alltid nære deg er totalt knusande.
Fleire artiklar
Foto: Vibeke Ekeland Grønn
«For nokre månader sidan fekk eg eit anonymt tips i posthylla på jobben»
Skodespelarane Joseph Engel (Bastien) og Sara Montpetit (Chloé) i regidebuten til Charlotte Le Bon.
Foto: Cinemateket
Søte sommarskrømt
Falcon Lake er ein ven og var knalldebut frå Quebec.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Utvalsleiar Line Eldring leverer NOU-rapporten om EØS-avtalen til utanriksminister Espen Barth Eide (Ap).
Foto: Terje Pedersen / NTB