Dokumentar

Regi: Petter Sommer, Jo Vemund Svendsen

For vi er gutta

Med: Ivar Krogh Hovd, Prepple Houmb, Geir Schau m.fl.

Mannskoret Mannskoret består av ei usalig blanding tilårskomne rockarar, skodespelarar og kulturfolk som øver kvar tysdag på Kampen Bistro i Oslo.

Den samansveiste gjengen får meir enn harmoniar å tenka på når dirigenten får kreft og beskjed om at han neppe får oppleva den planlagde konserten som oppvarming for Black Sabbath.

For vi er koret

Tittel, førehandsomtale og trailer prøver desperat å fortelja kor sinnssjukt tøff denne filmen er. Det er som om ordet «kor» er stava med testosteron. Etter den vanvitige kinosuksessen Heftig og begeistret (2001), om Berlevåg mannskor, kunne dei kanskje tona ned machobodskapen, men framleis er dei nok redde for at det berre er kvinnfolk som kjem og ser filmen, og det ville jo ha vore synd. For eg må seia at mange menn hadde hatt godt av å sjå For vi er gutta. Etter innleiande mannemanning kjem filmen relativt kjapt til hovudbodskapen – det hjarteskjerande faktumet at dirigent gjennom ti år, Ivar Krogh Hovd, skal døy.

Mannefalsett

I øvingsrommet forsvinn individet, og gruppementaliteten set inn. Akkurat dette passar kormedlemmene godt, les ein mellom linjene – det at ein er del av noko større og samstundes kan støtta seg på dei andre, gjerne utan å måtta forklara så inngåande.

Mennene reagerer ulikt på situasjonen, og dermed pussar filmskaparane ned dei harde maskuline toppane. Dei tilsynelatande noko brautande karane som helst syng songar som «Why does it hurt when I pee?» (Frank Zappa) og andre ballete balladar, er meir mangefasetterte og mindre mannefasetterte utover. Det er fint.

Hjernen er åleine

Det skal vanskeleg gjerast at ein ikkje les ekstra mykje inn i repertoaret når ein veit at koret har i statuttane at dei skal synga gravferda til kvarandre. Alt vert så nært.

Det er imponerande kor tett på sjølve sjukdomsforløpet filmteamet har kome, nesten urovekkande. Ein ser ikkje så ofte på nært hald korleis eit alvorleg sjukt menneske og dei pårørande har det. Det å kjøpa tannkost for siste gong i livet, kven tenkjer eigentleg på det? Slike detaljar er tankevekkande og såre. Slik kan eigentleg filmen oppsummerast òg.

Brit Aksnes

Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.