Sosialiseringsrealisme
Takk til Ali & Ava som ikkje problematiserer problem meir enn nødvendig.
Ava og Ali er to einsame sjeler som møtest i den nordengelske byen Bradford.
Foto: Arthaus
Drama
Regi: Clio Barnard
Ali & Ava
Med: Adeel Akhtar, Claire Rushbrook, Ellora Torchia, Shaun Thomas
Kinofilm
I ein del av Bradford held det på å skjera seg mellom Ali (Akhtar) og kona Runa (Torchia). I eit anna nabolag har lærarassistent og åleinemor Ava (Rushbrook) hendene fulle i ungar, barnebarn og elevar. Det skal ikkje meir til enn at Ali har bil, og Ava seier ja til skyss, for at ballen byrjar rulla.
Forholda
Regissør Clio Barnard er trygt tilbake i Yorkshire, som også handlinga frå The Arbor (2010), The Selfish Giant (2013) og Dark River (2017) er lagd til. Ho kjenner desse traktene, og meir enn noko er dette ei hyllest til ein av dei kanskje mest utskjelte byane i Storbritannia, Bradford. Ein fjerdedel av innbyggarane er muslimske, noko som har gjeve byen rykte for å vera ein yngleplass for islamistisk ekstremisme.
Det eg verkeleg likar med Ali & Ava, er korleis Barnard ikkje prøver å underslå at byen har ei stor innbyggjargruppe med innvandrarbakgrunn, men dei er ikkje framandgjorde eller putta i stereotype boksar som drosjesjåførar eller strenge patriarkar med sterk, sørasiatisk aksent. Heller ikkje er det gjort noko nummer av at Ava skal vera ein del eldre enn Ali. Måtte det koma fleire slike samansette og nyanserte framstillingar av både sosiale forhold og kjærleiksforhold!
Multi
Ali vimsar rundt med kaps, treningsbukse og brei yorkshiredialekt. Eg tippar at hadde eg treft han, hadde eg vorte både irritert og sjarmert av den rause, vimsete framtoninga hans. Ava, som har fire ungar, ikkje alle med same far, og opptil fleire barnebarn, blir totalt overrumpla av han, og med ei rad dårlege forhold bak seg er det ikkje rart ho har eit par atterhald.
Også Ava har innvandrarbakgrunn, og om det i dag er vanskeleg å forstå, så var irane i lang tid utsette for hard diskriminering i Storbritannia. Ho fortel at far hennar ikkje hadde noko imot far til eine dottera, som var indisk, men at ho fann seg ein brite, kom han aldri over.At han viser seg å vera National Front-medlem, viser vel (nesten i overkant) meir enn noko kor komplisert livet er for Ava.
I eit multikulturelt samfunn må ein tola fleire ulikskapar enn i eit homogent samfunn, men gud hjelpe meg om ein gjev opp å prøva å gjera ting betre, for det blir ikkje mindre innvandring i framtida, om nokon tenkte det.
Bradford, baby
Det har også vore sagt eit og anna om marknadsverdi og vaksne kvinner i det siste – nok ei idiotisk påpeiking som ikkje gjer anna enn å sementera poenglause haldningar som gjer at me fortset å halda på dei lenge etter utgåttdato. Ali og Ava er heller ikkje oppdikta, karakterane byggjer på eit par Barnard trefte gjennom tidlegare produksjonar.
Og til liks med i spelefilmdebuten sin, The Selfish Giant, legg ho seg nær på røyndommen, og ein kan gjerne seie i fotspora til sosialrealismeveteranane Mike Leigh og Ken Loach. Nytt er at ho har drege inn den fabelaktige filmfotografen Ole Bratt Birkeland. Det skadar på ingen måte filmen, som er ei filmatisk nyting. Kven skulle tru ein gamal, støvete industriby som Bradford kunne vera så vakker?
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Clio Barnard
Ali & Ava
Med: Adeel Akhtar, Claire Rushbrook, Ellora Torchia, Shaun Thomas
Kinofilm
I ein del av Bradford held det på å skjera seg mellom Ali (Akhtar) og kona Runa (Torchia). I eit anna nabolag har lærarassistent og åleinemor Ava (Rushbrook) hendene fulle i ungar, barnebarn og elevar. Det skal ikkje meir til enn at Ali har bil, og Ava seier ja til skyss, for at ballen byrjar rulla.
Forholda
Regissør Clio Barnard er trygt tilbake i Yorkshire, som også handlinga frå The Arbor (2010), The Selfish Giant (2013) og Dark River (2017) er lagd til. Ho kjenner desse traktene, og meir enn noko er dette ei hyllest til ein av dei kanskje mest utskjelte byane i Storbritannia, Bradford. Ein fjerdedel av innbyggarane er muslimske, noko som har gjeve byen rykte for å vera ein yngleplass for islamistisk ekstremisme.
Det eg verkeleg likar med Ali & Ava, er korleis Barnard ikkje prøver å underslå at byen har ei stor innbyggjargruppe med innvandrarbakgrunn, men dei er ikkje framandgjorde eller putta i stereotype boksar som drosjesjåførar eller strenge patriarkar med sterk, sørasiatisk aksent. Heller ikkje er det gjort noko nummer av at Ava skal vera ein del eldre enn Ali. Måtte det koma fleire slike samansette og nyanserte framstillingar av både sosiale forhold og kjærleiksforhold!
Multi
Ali vimsar rundt med kaps, treningsbukse og brei yorkshiredialekt. Eg tippar at hadde eg treft han, hadde eg vorte både irritert og sjarmert av den rause, vimsete framtoninga hans. Ava, som har fire ungar, ikkje alle med same far, og opptil fleire barnebarn, blir totalt overrumpla av han, og med ei rad dårlege forhold bak seg er det ikkje rart ho har eit par atterhald.
Også Ava har innvandrarbakgrunn, og om det i dag er vanskeleg å forstå, så var irane i lang tid utsette for hard diskriminering i Storbritannia. Ho fortel at far hennar ikkje hadde noko imot far til eine dottera, som var indisk, men at ho fann seg ein brite, kom han aldri over.At han viser seg å vera National Front-medlem, viser vel (nesten i overkant) meir enn noko kor komplisert livet er for Ava.
I eit multikulturelt samfunn må ein tola fleire ulikskapar enn i eit homogent samfunn, men gud hjelpe meg om ein gjev opp å prøva å gjera ting betre, for det blir ikkje mindre innvandring i framtida, om nokon tenkte det.
Bradford, baby
Det har også vore sagt eit og anna om marknadsverdi og vaksne kvinner i det siste – nok ei idiotisk påpeiking som ikkje gjer anna enn å sementera poenglause haldningar som gjer at me fortset å halda på dei lenge etter utgåttdato. Ali og Ava er heller ikkje oppdikta, karakterane byggjer på eit par Barnard trefte gjennom tidlegare produksjonar.
Og til liks med i spelefilmdebuten sin, The Selfish Giant, legg ho seg nær på røyndommen, og ein kan gjerne seie i fotspora til sosialrealismeveteranane Mike Leigh og Ken Loach. Nytt er at ho har drege inn den fabelaktige filmfotografen Ole Bratt Birkeland. Det skadar på ingen måte filmen, som er ei filmatisk nyting. Kven skulle tru ein gamal, støvete industriby som Bradford kunne vera så vakker?
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.