Podkast på stort lerret
Både Waleed Ahmed og filmen om han er i overkant ambisiøse.
Scene frå dokumentarfilmen om Waleed Ahmed.
Foto: Motlys
Dokumentar
Regi: Emil Trier
Stol på meg
Kinofilm
I 2012 hamna «Noregs Mark Zuckerberg» bak lås og slå i USA. Korleis gjekk tenåringen frå å ha makteliten i si hole hand til å verta ein stormannsgalen svindlar?
Kjeldeflod
Svaret er nok like samansett og uvisst som det Waleed Ahmed sjølv famlande prøver å setja ord på i starten og på slutten av den elegante, påkosta dokumentaren Stol på meg. Her er alle verkemiddel tekne i bruk i kvar minste detalj, frå snerten musikk til tydeleg skrifttype som får tankane over på typisk velproduserte dokumentarar i HBO-tradisjon.
Og i det havet av sannkrim han konkurrerer med, er det klart ein fordel å vera så heilstøypt og gjennomarbeidd. Tilgangen på kjelder har vore god, i alle fall kvantitetsmessig. På eit vis har Stol på meg klart å drukna seg sjølv litt i mange kjelder, framfor å gå djupare ned i materien.
Den beste kjelda er Waleed sjølv, men ironisk nok: Eg veit ikkje heilt om eg stolar på han, så slik sett er han eigentleg ei elendig kjelde. At det vert spela på at regissør Emil Trier har opparbeidd seg tillit hjå Waleed, verkar med andre ord ikkje frykteleg imponerande, då ein får kjensla av at han ville opna seg for kven som helst som den lurendreiaren han er.
Kven der
Han er utvilsamt eit fascinerande objekt, og eg saknar fleire som seier endå meir om korleis dei oppfatta han, som kompiskollegaen Fleming. Det vert skrapa litt i at han vart mobba, at han kjende seg utanfor sosialt, at han sleit med å vera den einaste «bruningen» på skulen.
Eg skulle gjerne visst endå meir, eg. Det kjem ulike teoriar om kvifor Waleed valde den hasardiøse vegen, for slik type millionsvindling i Porsche-klassen er verkeleg som teken ut av ein film. Når det er personlegdomen til Waleed som tek han på denne elleville ferda, kunne det vore vigd endå meir tid til kjelder frå barndommen eller til og med ein psykolog. I stadenfor vert det gjort stort nummer ut av etterforskinga i USA. Kanskje FBI, correctional facilities og district attorneys kling betre når formelen er å skreddarsy ein sannkrim etter amerikansk mønster?
Særleg siste delen vert noko langtekkeleg, sjølv om eg jo er altetande nok på sannkrimfronten til å føla meg underhalden for det aller meste. Det er som ein podkast som har fått foto og kinodistribusjon, noko som er kjekt, men ikkje strengt teke nødvendig.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dokumentar
Regi: Emil Trier
Stol på meg
Kinofilm
I 2012 hamna «Noregs Mark Zuckerberg» bak lås og slå i USA. Korleis gjekk tenåringen frå å ha makteliten i si hole hand til å verta ein stormannsgalen svindlar?
Kjeldeflod
Svaret er nok like samansett og uvisst som det Waleed Ahmed sjølv famlande prøver å setja ord på i starten og på slutten av den elegante, påkosta dokumentaren Stol på meg. Her er alle verkemiddel tekne i bruk i kvar minste detalj, frå snerten musikk til tydeleg skrifttype som får tankane over på typisk velproduserte dokumentarar i HBO-tradisjon.
Og i det havet av sannkrim han konkurrerer med, er det klart ein fordel å vera så heilstøypt og gjennomarbeidd. Tilgangen på kjelder har vore god, i alle fall kvantitetsmessig. På eit vis har Stol på meg klart å drukna seg sjølv litt i mange kjelder, framfor å gå djupare ned i materien.
Den beste kjelda er Waleed sjølv, men ironisk nok: Eg veit ikkje heilt om eg stolar på han, så slik sett er han eigentleg ei elendig kjelde. At det vert spela på at regissør Emil Trier har opparbeidd seg tillit hjå Waleed, verkar med andre ord ikkje frykteleg imponerande, då ein får kjensla av at han ville opna seg for kven som helst som den lurendreiaren han er.
Kven der
Han er utvilsamt eit fascinerande objekt, og eg saknar fleire som seier endå meir om korleis dei oppfatta han, som kompiskollegaen Fleming. Det vert skrapa litt i at han vart mobba, at han kjende seg utanfor sosialt, at han sleit med å vera den einaste «bruningen» på skulen.
Eg skulle gjerne visst endå meir, eg. Det kjem ulike teoriar om kvifor Waleed valde den hasardiøse vegen, for slik type millionsvindling i Porsche-klassen er verkeleg som teken ut av ein film. Når det er personlegdomen til Waleed som tek han på denne elleville ferda, kunne det vore vigd endå meir tid til kjelder frå barndommen eller til og med ein psykolog. I stadenfor vert det gjort stort nummer ut av etterforskinga i USA. Kanskje FBI, correctional facilities og district attorneys kling betre når formelen er å skreddarsy ein sannkrim etter amerikansk mønster?
Særleg siste delen vert noko langtekkeleg, sjølv om eg jo er altetande nok på sannkrimfronten til å føla meg underhalden for det aller meste. Det er som ein podkast som har fått foto og kinodistribusjon, noko som er kjekt, men ikkje strengt teke nødvendig.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.