Om menn og mus og fjell
Klassiske mannedrama har vel også livets rett, all den tid dei er så vellaga som dette.
Alessandro Borghi (t.v.) og Luca Marinelli i rollene som høvesvis Bruno og Pietro i Alpane.
Foto: Alberto Novelli / Selmer Media
Drama
Regi: Felix van Groeningen, Charlotte Vandermeersch
De åtte fjellene (Orig. tittel: Le otto montagne)
Med: Luca Marinelli, Alessandro Borghi, Giovanni Guasti
Då sommarferiane vert lagde til ei hytte oppi fjella i Valla D’Aosta, vert unge Pietro kjent med Bruno, som arbeider på setra til onkelen når han ikkje er med faren på murarjobbing. Åra går, dei har ikkje så mykje kontakt, men foreldra til Pietro (Marinelli) held stadig kontakten med Bruno (Borghi). Så skjer det noko som gjer at Pietro vender tilbake til fjella.
Gutefilm
Menn og fedrane deira, menn og naturen, menn og venskap – det klør ikkje akkurat i hjernen min av forventningar til desse gjennombehandla temaa, både på film og i litteraturen. Og det er nettopp romanen med same tittel som er utgangspunktet, bestseljaren skriven av Paolo Cognetti, men ikkje basert på livet hans, som eg kanskje tenkte.
De åtte fjellene er med andre ord ei slags maskulin ønsketenking. Heilt sidan eg las Tom Sawyer fyrst og så bøkene til John Steinbeck nokre år seinare, har eg automatisk identifisert meg med dei mannlege hovudpersonane, deira dilemma og kvalar, gleder og undringar. Det var ikkje før eg blei eldre, at eg reagerte på at kvinner så til dei grader ikkje figurerte i fiksjonen på tilsvarande måte. Jenter ser filmar om gutar, gutar ser ikkje filmar om jenter (ikkje mine ord, Hollywood sine). Så klarar eg å rista av meg min feministiske irritasjon? Ja då. Eg òg vil jo til fjella!
Tilbake til kulturen
Og for nokon fjell! Valla D’Aosta ligg heilt nord i Italia, kjent for både Matterhorn og Mont Blanc, og skiturisme. Men det er ikkje eit skitrekk i sikte i De åtte fjellene, berre nydeleg, bratt alpelandskap og nesten synleg lukt av gras og kyr. Og så to særdeles barske, vakre menn som klarar å vera truverdig barske og sårbare på same tid, på ein herleg lite klisjéaktig måte.
Her er ikkje lagt opp til unødig drama eller unødig ladde samtalar, likevel skjer det mykje. Regissørane har ikkje fatta seg kort, med to timar og førtifem minutt kunne eg fort kjeda meg, men Felix van Groeningen kan det å laga drivande drama. Eg tenkjer fyrst og fremst på supre Alabama & Monroe (2012) og helst ikkje på den siste suppete Beautiful Boy (2018).
Med De åtte fjellene klarar han og medregissør og medmanusforfattar Vandermeersch å halda på interessa mi frå start til slutt. Sjølv om dialogen ikkje er sentimental, så er ramma rundt det. Tilbake-til-naturen-temaet er relativt universelt og kjønnsnøytralt, og i dette tilfellet toler eg ganske gode dosar med den typen sentimentalitet, sjølv utan farskompleks og skjegg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Felix van Groeningen, Charlotte Vandermeersch
De åtte fjellene (Orig. tittel: Le otto montagne)
Med: Luca Marinelli, Alessandro Borghi, Giovanni Guasti
Då sommarferiane vert lagde til ei hytte oppi fjella i Valla D’Aosta, vert unge Pietro kjent med Bruno, som arbeider på setra til onkelen når han ikkje er med faren på murarjobbing. Åra går, dei har ikkje så mykje kontakt, men foreldra til Pietro (Marinelli) held stadig kontakten med Bruno (Borghi). Så skjer det noko som gjer at Pietro vender tilbake til fjella.
Gutefilm
Menn og fedrane deira, menn og naturen, menn og venskap – det klør ikkje akkurat i hjernen min av forventningar til desse gjennombehandla temaa, både på film og i litteraturen. Og det er nettopp romanen med same tittel som er utgangspunktet, bestseljaren skriven av Paolo Cognetti, men ikkje basert på livet hans, som eg kanskje tenkte.
De åtte fjellene er med andre ord ei slags maskulin ønsketenking. Heilt sidan eg las Tom Sawyer fyrst og så bøkene til John Steinbeck nokre år seinare, har eg automatisk identifisert meg med dei mannlege hovudpersonane, deira dilemma og kvalar, gleder og undringar. Det var ikkje før eg blei eldre, at eg reagerte på at kvinner så til dei grader ikkje figurerte i fiksjonen på tilsvarande måte. Jenter ser filmar om gutar, gutar ser ikkje filmar om jenter (ikkje mine ord, Hollywood sine). Så klarar eg å rista av meg min feministiske irritasjon? Ja då. Eg òg vil jo til fjella!
Tilbake til kulturen
Og for nokon fjell! Valla D’Aosta ligg heilt nord i Italia, kjent for både Matterhorn og Mont Blanc, og skiturisme. Men det er ikkje eit skitrekk i sikte i De åtte fjellene, berre nydeleg, bratt alpelandskap og nesten synleg lukt av gras og kyr. Og så to særdeles barske, vakre menn som klarar å vera truverdig barske og sårbare på same tid, på ein herleg lite klisjéaktig måte.
Her er ikkje lagt opp til unødig drama eller unødig ladde samtalar, likevel skjer det mykje. Regissørane har ikkje fatta seg kort, med to timar og førtifem minutt kunne eg fort kjeda meg, men Felix van Groeningen kan det å laga drivande drama. Eg tenkjer fyrst og fremst på supre Alabama & Monroe (2012) og helst ikkje på den siste suppete Beautiful Boy (2018).
Med De åtte fjellene klarar han og medregissør og medmanusforfattar Vandermeersch å halda på interessa mi frå start til slutt. Sjølv om dialogen ikkje er sentimental, så er ramma rundt det. Tilbake-til-naturen-temaet er relativt universelt og kjønnsnøytralt, og i dette tilfellet toler eg ganske gode dosar med den typen sentimentalitet, sjølv utan farskompleks og skjegg.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.