Lakenskrekk
Lee treng ikkje tilføra komikk når historia er som teken frå forviklingsmanusbunken.
Ron Stallworth (Washington) infiltrerer Ku Klux Klan. Patrice (Harrier) til venstre.
Foto: David Lee
Biografisk dramakomedie
Regi: Spike Lee
BlacKkKlansman
Med: John David Washington, Adam Driver, Laura Harrier
I Colorado Springs på slutten av syttitalet fanst ingen andre svarte politimenn då Ron Stallworth (Washington) melde seg til teneste. Etter kort tid blir han overført til etterretningstenesta, der fyrste jobben er å gå med sivile klede i eit Black Power-møte. Han synest det verkar meir interessant å sjekka kva den lokale avdelinga av Ku Klux Klan driv med, og over telefonen gjev han seg ut for å vera ein kvit mann som gjerne vil melda seg inn. Fascinerande nok er dette faktisk basert på ei sann historie – det gjer nok at filmen vert ekstra interessant.
All makt til nokre
Gode Spike Lee har heilt sidan den fabelaktige debuten Do the Right Thing (1989) ikkje vore redd for å dra fram rasisme i USA, utan å legga noko mellom. Og det trengst framleis, det er det ingen grunn til å lura på. Parallellane i BlacKkKlansman og dagens kvit makt-rørsle skulle eg gjerne sett var vanskelegare å trekka. Kanskje det er grunnen til at filmen ikkje er så lett å le av som det eg hadde venta? Det er sjølvsagt komisk at ein svart mann infiltrerer Ku Klux Klan, og ja, gjengen i lokallaget er latterlege. Men det at desse sjølvutnemnde ariske representantane i samfunnet føler seg overlegne alle med annan hudfarge eller jødisk bakgrunn, er eigentleg aldeles til å verta vettskremt av. Dei elleville konspirasjonsteoriane som regjerer innanfor Ku Klux Klan-gjengen, er rett ut spinn hakkande galne. At dei framleis har gehør i enkelte miljø i dag, er meir som ein skrekkfilm enn ein komedie.
Snikappellering
Likevel er ein del verkemiddel opplagt komiske, og berre syttitalskoloritten og blaxploitation-stilen med lange lærfrakkar og digre afroar gjev det heile eit nesten uskuldig preg. Det verka liksom enklare før i tida. Filminga er herleg nostalgisk, med gjennomgåande gult skjer og eit nydeleg musikkspor av fast Lee-komponist Terence Blanchard. Bruken av elektrisk gitar er interessant, som ei understreking av kor svart Stallworth er på ein så kvit arbeidsplass, som for å visa at her gjeld Lynyrd Skynyrd, ikkje James Brown. Eit anna trekk som vert mykje omtala, er talemåten – kan ein høyra forskjell på ein svart og ein kvit person over telefonen? Makkeren til Ron, Flip (Driver) må øva seg på å høyrast ut som Ron, eller sagt annleis – han må høyrast svart ut. Sjølvsagt kan ikkje stemma avsløra hudfarge, men det er noko herleg politisk ukorrekt over å påpeika desse fordommane i oss, og samtidig setja skåpet bestemt på plass. Spike Lee er ein utmerkt interiørarkitekt i så måte. BlacKkKlansman vil appellera breitt, om enn diverre ikkje så breitt som til å inkludera dei som burde sjå denne filmen, men dei har sikkert allereie avskrive han som fake news…
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Biografisk dramakomedie
Regi: Spike Lee
BlacKkKlansman
Med: John David Washington, Adam Driver, Laura Harrier
I Colorado Springs på slutten av syttitalet fanst ingen andre svarte politimenn då Ron Stallworth (Washington) melde seg til teneste. Etter kort tid blir han overført til etterretningstenesta, der fyrste jobben er å gå med sivile klede i eit Black Power-møte. Han synest det verkar meir interessant å sjekka kva den lokale avdelinga av Ku Klux Klan driv med, og over telefonen gjev han seg ut for å vera ein kvit mann som gjerne vil melda seg inn. Fascinerande nok er dette faktisk basert på ei sann historie – det gjer nok at filmen vert ekstra interessant.
All makt til nokre
Gode Spike Lee har heilt sidan den fabelaktige debuten Do the Right Thing (1989) ikkje vore redd for å dra fram rasisme i USA, utan å legga noko mellom. Og det trengst framleis, det er det ingen grunn til å lura på. Parallellane i BlacKkKlansman og dagens kvit makt-rørsle skulle eg gjerne sett var vanskelegare å trekka. Kanskje det er grunnen til at filmen ikkje er så lett å le av som det eg hadde venta? Det er sjølvsagt komisk at ein svart mann infiltrerer Ku Klux Klan, og ja, gjengen i lokallaget er latterlege. Men det at desse sjølvutnemnde ariske representantane i samfunnet føler seg overlegne alle med annan hudfarge eller jødisk bakgrunn, er eigentleg aldeles til å verta vettskremt av. Dei elleville konspirasjonsteoriane som regjerer innanfor Ku Klux Klan-gjengen, er rett ut spinn hakkande galne. At dei framleis har gehør i enkelte miljø i dag, er meir som ein skrekkfilm enn ein komedie.
Snikappellering
Likevel er ein del verkemiddel opplagt komiske, og berre syttitalskoloritten og blaxploitation-stilen med lange lærfrakkar og digre afroar gjev det heile eit nesten uskuldig preg. Det verka liksom enklare før i tida. Filminga er herleg nostalgisk, med gjennomgåande gult skjer og eit nydeleg musikkspor av fast Lee-komponist Terence Blanchard. Bruken av elektrisk gitar er interessant, som ei understreking av kor svart Stallworth er på ein så kvit arbeidsplass, som for å visa at her gjeld Lynyrd Skynyrd, ikkje James Brown. Eit anna trekk som vert mykje omtala, er talemåten – kan ein høyra forskjell på ein svart og ein kvit person over telefonen? Makkeren til Ron, Flip (Driver) må øva seg på å høyrast ut som Ron, eller sagt annleis – han må høyrast svart ut. Sjølvsagt kan ikkje stemma avsløra hudfarge, men det er noko herleg politisk ukorrekt over å påpeika desse fordommane i oss, og samtidig setja skåpet bestemt på plass. Spike Lee er ein utmerkt interiørarkitekt i så måte. BlacKkKlansman vil appellera breitt, om enn diverre ikkje så breitt som til å inkludera dei som burde sjå denne filmen, men dei har sikkert allereie avskrive han som fake news…
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Filminga er herleg nostalgisk med
gjennomgåande gult skjer.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?