Lågmælt tragedie
Tapt barndom vekkjer ikkje valdsame kjensler, anna enn i premissen.
Tolv år gamle Dalva (Zelda Samson) bur åleine saman med far sin. Ein kveld blir ho henta av politiet og flytta til ein ungdomsinstitusjon.
Foto: Storytelling
Drama
Regi: Emmanuelle Nicot
Tapt barndom (Orig. tittel: Dalva)
Med: Zelda Samson, Alexis Manenti, Fanta Guirassy
Kinofilm
I ein dramatisk politiaksjon blir tolv år gamle Dalva (Samson) teken frå faren og heimen og flytta over på ein ungdomsinstitusjon. Ho nektar hardnakka for at han har gjort overgrep mot henne, men det overtyder ingen, inkludert ungdomsarbeidar Jayden (Manenti).
På skulen ser dei rart på den nye eleven i dameklede, og det er ikkje all verda støtte å få frå romkamerat Samia (Guirassy).
Ubehageleg
Dalva trippar over golvet, tek seg til håret og rettar på ei hårnål. Den elegante drakta ser totalt malplassert ut på den vesle jenta, og det i seg sjølv er forstyrrande. Eg tenkjer på Jodie Foster og hennar rolle som barnesexarbeidar i Taxi Driver (1976) og same året i Bugsy Malone (1976), der alle skodespelarane er barn som spelar gangsterar.
Eg håpar Zelda Samson har fått betre rettleiing enn det Foster fortel frå Martin Scorseses metode under innspelinga av Taxi Driver... Akkurat det er eg relativt trygg på, for det er noko overraskande lite ubehageleg med Tapt barndom.
Sjølvsagt er tanken på at ein far vil forgripa seg på denne måten, halda barnet sitt isolert for omverda og kle jenta opp i vaksenkle, nærast uuthaldeleg pervers. Premissen er lagd, og regissør Emmanuelle Nicot har nok gått mange rundar for å landa balansen.
Usikker
Det høyrest jo fælt ut å seia, men ho har kanskje landa i tryggaste laget. Ikkje dermed sagt at problemstillingane vert unngått, men det er eit så enormt tema at alt kjennest noko overflatisk. Eg stussar også på ein del tiltak, men dette kan naturlegvis vera kulturforskjellar, og eg kjenner på ingen måte det belgiske barnevernet.
At Jayden, ein godt vaksen mann, er hennar næraste tillitsperson på institusjonen, verkar pussig, nesten plassert for å skapa nye spenningar – som det jo gjer, så filmatisk har det innlysande ein funksjon. Spenningar er det også mellom Dalva og romkamerat Samia, ein karakter som får god plass og som utfyller tittelen Tapt barndom.
Det er interessant at så kontroversielle tema som incest, overgrep og barnevern kan gjerast om til ein såpass tam film. Det gjer det jo meir overkomeleg å sjå på, men er det ein bra ting eigentleg? Sjølv om det er fin framdrift, karakterane er likande, så kjenner eg meg ein smule likesæl. Det kan vel ikkje vera bra.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Emmanuelle Nicot
Tapt barndom (Orig. tittel: Dalva)
Med: Zelda Samson, Alexis Manenti, Fanta Guirassy
Kinofilm
I ein dramatisk politiaksjon blir tolv år gamle Dalva (Samson) teken frå faren og heimen og flytta over på ein ungdomsinstitusjon. Ho nektar hardnakka for at han har gjort overgrep mot henne, men det overtyder ingen, inkludert ungdomsarbeidar Jayden (Manenti).
På skulen ser dei rart på den nye eleven i dameklede, og det er ikkje all verda støtte å få frå romkamerat Samia (Guirassy).
Ubehageleg
Dalva trippar over golvet, tek seg til håret og rettar på ei hårnål. Den elegante drakta ser totalt malplassert ut på den vesle jenta, og det i seg sjølv er forstyrrande. Eg tenkjer på Jodie Foster og hennar rolle som barnesexarbeidar i Taxi Driver (1976) og same året i Bugsy Malone (1976), der alle skodespelarane er barn som spelar gangsterar.
Eg håpar Zelda Samson har fått betre rettleiing enn det Foster fortel frå Martin Scorseses metode under innspelinga av Taxi Driver... Akkurat det er eg relativt trygg på, for det er noko overraskande lite ubehageleg med Tapt barndom.
Sjølvsagt er tanken på at ein far vil forgripa seg på denne måten, halda barnet sitt isolert for omverda og kle jenta opp i vaksenkle, nærast uuthaldeleg pervers. Premissen er lagd, og regissør Emmanuelle Nicot har nok gått mange rundar for å landa balansen.
Usikker
Det høyrest jo fælt ut å seia, men ho har kanskje landa i tryggaste laget. Ikkje dermed sagt at problemstillingane vert unngått, men det er eit så enormt tema at alt kjennest noko overflatisk. Eg stussar også på ein del tiltak, men dette kan naturlegvis vera kulturforskjellar, og eg kjenner på ingen måte det belgiske barnevernet.
At Jayden, ein godt vaksen mann, er hennar næraste tillitsperson på institusjonen, verkar pussig, nesten plassert for å skapa nye spenningar – som det jo gjer, så filmatisk har det innlysande ein funksjon. Spenningar er det også mellom Dalva og romkamerat Samia, ein karakter som får god plass og som utfyller tittelen Tapt barndom.
Det er interessant at så kontroversielle tema som incest, overgrep og barnevern kan gjerast om til ein såpass tam film. Det gjer det jo meir overkomeleg å sjå på, men er det ein bra ting eigentleg? Sjølv om det er fin framdrift, karakterane er likande, så kjenner eg meg ein smule likesæl. Det kan vel ikkje vera bra.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.