Kjærleg uærleg
Jeg elsker også deg er ei noko frustrerande opprulling av drama og kvardag frå Claire Denis.
Juliette Binoche spelar Sara som er gift med Jean (Vincent Lindon), men som brått fell for ein yngre mann som ho sar vore saman med før.
Foto: Olivier Delbosc
Drama
Regi: Claire Denis
Jeg elsker også deg (Orig. tittel: Avec amour et acharnement)
Med: Juliette Binoche, Vincent Lindon, Gregoire Colin
Kinofilm
I ei lita leilegheit bur Sara (Binoche) og Jean (Lindon). Den kvardagslege tralten verkar harmonisk og kjærleg, heilt til ekskjærasten til Sara, Francois (Colin) vil ha eit jobbsamarbeid med Jean, som slit med å få jobb etter å ha sete i fengsel. Sara på si side slit med å få kontroll på kjenslene sine.
Denis og Binoche
Eg skal ikkje skryta på meg å ha sett på langt nær alle filmane til regissør Claire Denis, men det var éin film ein ikkje kunne gå glipp av i 1999, og det var Beau travail, eit sterkt Rambo-aktig drama om korleis ein tidlegare framandlegionsoldat takla kvardagen etter å ha vore general i Djibouti.
Forventningane om at Denis skal toppa denne prestasjonen med noko tilsvarande vektig, originalt og samfunnskritisk, sit framleis i. Vel, det blir ikkje med Jeg elsker også deg at ho overgår seg sjølv. I staden verkar han tematisk nesten som ein oppfølgjar til den siste filmen eg såg av henne, Let the sun shine in (2017), der Juliette Binoche spelar ei kvinne som er frustrert over kjærleikslivet sitt. Den rolla har ho tolka ørten gongar før, men heldigvis kjem det med ein vri.
Einkantdrama
Filmen er ikkje blotta for samfunnsengasjement, men mest vigd intervju som Sara gjer i radioprogrammet sitt, og dermed verkar det noko lausrive og overflatisk. Det som betyr noko, er kjærleik og spenning, forsterka av eit leiande lydspor. Det vil seia, musikken villeiar meir enn understrekar handlinga, om det er komponistkrediterte Tindersticks’ feil, skal eg ikkje seia.
Styrken i Jeg elsker også deg er korleis sjåaren stadig får ny informasjon. Den sakte opprullinga av fortid gjev næring til grubling, og sjølv om ein ikkje frå svar på alt, får ein nok til å skjøna at nokon ikkje har heilt styr på det indre livet sitt, mens andre òg slit med det ytre livet.
Det kan kallast eit trekantdrama, men eigentleg er det Sara og Jean alt dreiar seg om, og aller mest Sara. «Mon amouuuur, mon amouuur», sakte film og kviskring til spegelen – til tider kjennest det så «fransk» at eg får lyst på ein fersk bagett til å delja sunn fornuft inn i hovudet på alle dei tre hovudpersonane med.
Sjølv om eg lèt meg fascinera av dei mange psykiske laga og er nysgjerrig på personane, kjennest filmen noko uforløyst og konvensjonell når det kjem til stykket.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Claire Denis
Jeg elsker også deg (Orig. tittel: Avec amour et acharnement)
Med: Juliette Binoche, Vincent Lindon, Gregoire Colin
Kinofilm
I ei lita leilegheit bur Sara (Binoche) og Jean (Lindon). Den kvardagslege tralten verkar harmonisk og kjærleg, heilt til ekskjærasten til Sara, Francois (Colin) vil ha eit jobbsamarbeid med Jean, som slit med å få jobb etter å ha sete i fengsel. Sara på si side slit med å få kontroll på kjenslene sine.
Denis og Binoche
Eg skal ikkje skryta på meg å ha sett på langt nær alle filmane til regissør Claire Denis, men det var éin film ein ikkje kunne gå glipp av i 1999, og det var Beau travail, eit sterkt Rambo-aktig drama om korleis ein tidlegare framandlegionsoldat takla kvardagen etter å ha vore general i Djibouti.
Forventningane om at Denis skal toppa denne prestasjonen med noko tilsvarande vektig, originalt og samfunnskritisk, sit framleis i. Vel, det blir ikkje med Jeg elsker også deg at ho overgår seg sjølv. I staden verkar han tematisk nesten som ein oppfølgjar til den siste filmen eg såg av henne, Let the sun shine in (2017), der Juliette Binoche spelar ei kvinne som er frustrert over kjærleikslivet sitt. Den rolla har ho tolka ørten gongar før, men heldigvis kjem det med ein vri.
Einkantdrama
Filmen er ikkje blotta for samfunnsengasjement, men mest vigd intervju som Sara gjer i radioprogrammet sitt, og dermed verkar det noko lausrive og overflatisk. Det som betyr noko, er kjærleik og spenning, forsterka av eit leiande lydspor. Det vil seia, musikken villeiar meir enn understrekar handlinga, om det er komponistkrediterte Tindersticks’ feil, skal eg ikkje seia.
Styrken i Jeg elsker også deg er korleis sjåaren stadig får ny informasjon. Den sakte opprullinga av fortid gjev næring til grubling, og sjølv om ein ikkje frå svar på alt, får ein nok til å skjøna at nokon ikkje har heilt styr på det indre livet sitt, mens andre òg slit med det ytre livet.
Det kan kallast eit trekantdrama, men eigentleg er det Sara og Jean alt dreiar seg om, og aller mest Sara. «Mon amouuuur, mon amouuur», sakte film og kviskring til spegelen – til tider kjennest det så «fransk» at eg får lyst på ein fersk bagett til å delja sunn fornuft inn i hovudet på alle dei tre hovudpersonane med.
Sjølv om eg lèt meg fascinera av dei mange psykiske laga og er nysgjerrig på personane, kjennest filmen noko uforløyst og konvensjonell når det kjem til stykket.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.