Ikkje utan døtrene mine
Du skal tola ein del store dosar sentimentalitet og klisjear for å kosa deg med Herself.
Småbarnsmora Sandra (Clare Dunne) må gå frå den valdelege ektemannen og klare seg sjølv.
Foto: Another World Entertainment
Drama
Regi: Phyllida Lloyd
Herself
Med: Clare Dunne, Harriet Walter, Ian Lloyd Anderson
Kinofilm
Når småbarnsmora Sandra (Dunne) må inn i sosialvesenet for å koma seg unna den valdelege mannen, tek ho saka i eigne hender for å fiksa seg ein plass å bu, men det skjer ikkje utan kamp. Så kjem hjelp frå uventa hald.
Hennar kamp
Det er noko Roddy Doyle-sk over Herself, slår det meg – historieforteljing over same lest som The Commitments (1987), The Snapper (1990) og The Van (1991), med hardtarbeidande, fattige slitarar som gjer det dei kan for å halda seg og familien oppe.
Så er det rimeleg trist å tenkja at denne typen evigvarande katolske arbeidarklasseproblematikk går igjen og igjen fordi irane nok slit med desse sosiale problema på ein heilt annan måte enn andre vesteuropeiske land. Det er berre at når det kjem på film, så kan det vippa over i sentimentalisme, og det gjer det titt og ofte både i Doyle-filmatiseringane og i Herself.
Alt frå starten er det for mykje stakkars ditt og stakkars datt, slik at når Sandra tek tak og vil til med sjølvbygging, er det så kraftig understreka at det er mot alle odds, at ein berre veit det må gå bra til slutt.
Varm realisme
Doyle-samanlikninga er heller ikkje til regissør Phyllida Lloyds fordel når persongalleriet er for påklistra i Herself, for konstruerte i den velmeinande blandinga av nytenkjande, progressive hippiar, trauste, solide arbeidskarar og i midten ei storøygd, sårbar, men veldig tøff kvinne som gjer alt i si makt fordi ho fyrst og fremst er mor.
Eg veit ikkje, eg får berre litt for kraftige vekebladassosiasjonar à la Ikke uten min datter. Slik sett kan denne filmmeldinga fungera for dei som elskar den type historier, for det er heilt på plass etter oppskrifta. Det er ein varm film, med skjønne ungar, prektige «jordas salt»-karakterar og ei streng, bisk dame med pengar som viser seg å ha eit hjarte av gull.
Så nokon krass sosialrealisme i den britiske tradisjonen til regissørar som Ken Loach eller Mike Leigh treng du verken forventa deg eller bekymra deg for, alt etter kva du skulle føretrekkja.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Phyllida Lloyd
Herself
Med: Clare Dunne, Harriet Walter, Ian Lloyd Anderson
Kinofilm
Når småbarnsmora Sandra (Dunne) må inn i sosialvesenet for å koma seg unna den valdelege mannen, tek ho saka i eigne hender for å fiksa seg ein plass å bu, men det skjer ikkje utan kamp. Så kjem hjelp frå uventa hald.
Hennar kamp
Det er noko Roddy Doyle-sk over Herself, slår det meg – historieforteljing over same lest som The Commitments (1987), The Snapper (1990) og The Van (1991), med hardtarbeidande, fattige slitarar som gjer det dei kan for å halda seg og familien oppe.
Så er det rimeleg trist å tenkja at denne typen evigvarande katolske arbeidarklasseproblematikk går igjen og igjen fordi irane nok slit med desse sosiale problema på ein heilt annan måte enn andre vesteuropeiske land. Det er berre at når det kjem på film, så kan det vippa over i sentimentalisme, og det gjer det titt og ofte både i Doyle-filmatiseringane og i Herself.
Alt frå starten er det for mykje stakkars ditt og stakkars datt, slik at når Sandra tek tak og vil til med sjølvbygging, er det så kraftig understreka at det er mot alle odds, at ein berre veit det må gå bra til slutt.
Varm realisme
Doyle-samanlikninga er heller ikkje til regissør Phyllida Lloyds fordel når persongalleriet er for påklistra i Herself, for konstruerte i den velmeinande blandinga av nytenkjande, progressive hippiar, trauste, solide arbeidskarar og i midten ei storøygd, sårbar, men veldig tøff kvinne som gjer alt i si makt fordi ho fyrst og fremst er mor.
Eg veit ikkje, eg får berre litt for kraftige vekebladassosiasjonar à la Ikke uten min datter. Slik sett kan denne filmmeldinga fungera for dei som elskar den type historier, for det er heilt på plass etter oppskrifta. Det er ein varm film, med skjønne ungar, prektige «jordas salt»-karakterar og ei streng, bisk dame med pengar som viser seg å ha eit hjarte av gull.
Så nokon krass sosialrealisme i den britiske tradisjonen til regissørar som Ken Loach eller Mike Leigh treng du verken forventa deg eller bekymra deg for, alt etter kva du skulle føretrekkja.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Eit hus i Ål kommune vart teke av jordskred under ekstremvêret "Hans" i august i fjor.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
Husforsikring i hardt vêr
Kan klimaendringane føre til at også norske heimar blir umoglege å forsikre?
Folkerørsla for lokalsjukehusa demonstrerer mot helseføretakmodellen utanfor Stortinget i 2017.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Vestre må avslutte konflikter og beklage
«Svært mange av de 300.000 som jobber i Helse-
vesenet, merker daglig følgene av Helseforetaks-
modellen som nå videreføres av Ap og Sp.»
Teikning: May Linn Clement
Tid for realitetsorientering
Valet av Donald Trump til president er ikkje noka tilfeldig ulukke, men ei fylgje av dårleg politisk handverk gjennom lang tid.
Ruslan Gorovij sender pengane han tener som artist, heim til Kyiv, der vener kjøper vedlass til ukrainarar som treng varme i vinter.
Foto: Ukrainian online sales
Eit nytt lovframlegg som legg opp til at det skal bli straffbart å selje ulovleg hogd skog, vil ikkje minst råke folk i øydelagde hus.
James Rebanks på Lillehammer sist veke.
Foto: Morten A. Strøksnes
Ein mann for alle årstider
LILLEHAMMER: Etter å ha skrive to svært populære bøker om landbruk og sauehald hamna James Rebanks i ei krise som førte han til eit dunvær på Helgeland.