I overkant guffen
Det trengst ikkje skummel musikk for å gjera Richard Ramirez skummel.
Seriemordar Richard Ramirez.
Foto: Netflix
Sannkrim
Regi: Tiller Russell
Night Stalker: Jakten på en seriemorder
Med: politi og pårørande frå saka
Netflix (4 episodar)
Det er Los Angeles sommaren 1984, og i dei varme nettene lèt folk dører og vindauge stå ulåste. Det kjem dei til å slutta med for all ettertid. Etter nokre tilsynelatande ikkje-relaterte brutale mord byrjar det å demre for politietterforskarane at dei kan ha med same gjerningsperson å gjera.
Ikkje i dag?
Eg kjenner på ein ørliten krim-fatigue, men klarar eg sjå vekk? Nei, eg gjer jo ikkje det. Mennesket sluttar aldri å verta tiltrekt av tragedie og kaos. Og kaos er kanskje det som prega Los Angeles på midten av åttitalet. Dette var same året som byen hausta sommar-OL, og interessant nok er det joggeskoa til gjerningspersonen som til slutt klarer å samla politistyrkane om at dette måtte vera ein seriemordar.
Som med andre seriemordarsaker nokre tiår tilbake er det fascinerande kor dårleg kommunikasjon det var mellom dei ulike politikontora og etterforskingsavdelingane. Noko ekstra spesielt med Night Stalker-saka er også at det var så mange overlevande vitne som skildra han ganske så likt og ganske så overtydande. Med dagens teknologi ville neppe Richard Ramirez gått under radaren så lenge. Kanskje til og med så kort at han ikkje hadde rokke å gjera alt som gav han det fengande kallenamnet. Me kan kanskje vera kritiske til dagens mediefråtsing i det morbide, men det var på ingen måte betre i gamle dagar.
Overdrive
Ved å tona ned dei makabre detaljane og heller fokusera på offera og kven dei var, er dagens dekning av slike saker meir «sympatisk» – om det er rette ordet. Det er faktisk mogleg å laga sannkrim som ikkje så til dei grader matar seriemordarmytologiseringa. At ein ikkje har godt av for store doser krim, trur eg også er trygt å seia. Og her synst eg at Night Stalker: Jakten på en seriemorder spelar opp det groteske unødig. Me treng ikkje gjentekne bilete frå den blodige åstaden for å skjøna at det han gjorde var forferdeleg. Særleg dei utdregne sekvensane med skummel musikk er skjemmande for ein god sannkrim.
Eg er meir interessert i etterforskinga og kva som vart gjort. Politietterforskarane Frank Salerno og Gil Carillo vert filma sittande i ein bar med whiskyglas i hand og Gud rundt halsen, nok som gjer at dei verkar klisjéaktig harde og heltemodige. Det blir så amerikansk. Eg hadde føretrekt endå meir om bakgrunnen til det stakkarslege, skadde menneskesinnet som var Ramirez før han gjorde det han gjorde.
Noko som aldri sluttar overraska meg, er damer som oppsøkjer slike som Ramirez i fengsel. Det at han hadde noko filmstjernevakkert over seg, kan då ikkje få ein til å gløyma ein mann som har voldteke og drepe små barn, gamle menn og kvinner og utført dei mest ufine overgrep med dei eklaste metodar? Den serien vil eg gjerne sjå. Og apropos ingenting: Mannen min og Ramirez er begge fødde skotårsdagen 29. februar 1960. Det er skummelt, det!
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Sannkrim
Regi: Tiller Russell
Night Stalker: Jakten på en seriemorder
Med: politi og pårørande frå saka
Netflix (4 episodar)
Det er Los Angeles sommaren 1984, og i dei varme nettene lèt folk dører og vindauge stå ulåste. Det kjem dei til å slutta med for all ettertid. Etter nokre tilsynelatande ikkje-relaterte brutale mord byrjar det å demre for politietterforskarane at dei kan ha med same gjerningsperson å gjera.
Ikkje i dag?
Eg kjenner på ein ørliten krim-fatigue, men klarar eg sjå vekk? Nei, eg gjer jo ikkje det. Mennesket sluttar aldri å verta tiltrekt av tragedie og kaos. Og kaos er kanskje det som prega Los Angeles på midten av åttitalet. Dette var same året som byen hausta sommar-OL, og interessant nok er det joggeskoa til gjerningspersonen som til slutt klarer å samla politistyrkane om at dette måtte vera ein seriemordar.
Som med andre seriemordarsaker nokre tiår tilbake er det fascinerande kor dårleg kommunikasjon det var mellom dei ulike politikontora og etterforskingsavdelingane. Noko ekstra spesielt med Night Stalker-saka er også at det var så mange overlevande vitne som skildra han ganske så likt og ganske så overtydande. Med dagens teknologi ville neppe Richard Ramirez gått under radaren så lenge. Kanskje til og med så kort at han ikkje hadde rokke å gjera alt som gav han det fengande kallenamnet. Me kan kanskje vera kritiske til dagens mediefråtsing i det morbide, men det var på ingen måte betre i gamle dagar.
Overdrive
Ved å tona ned dei makabre detaljane og heller fokusera på offera og kven dei var, er dagens dekning av slike saker meir «sympatisk» – om det er rette ordet. Det er faktisk mogleg å laga sannkrim som ikkje så til dei grader matar seriemordarmytologiseringa. At ein ikkje har godt av for store doser krim, trur eg også er trygt å seia. Og her synst eg at Night Stalker: Jakten på en seriemorder spelar opp det groteske unødig. Me treng ikkje gjentekne bilete frå den blodige åstaden for å skjøna at det han gjorde var forferdeleg. Særleg dei utdregne sekvensane med skummel musikk er skjemmande for ein god sannkrim.
Eg er meir interessert i etterforskinga og kva som vart gjort. Politietterforskarane Frank Salerno og Gil Carillo vert filma sittande i ein bar med whiskyglas i hand og Gud rundt halsen, nok som gjer at dei verkar klisjéaktig harde og heltemodige. Det blir så amerikansk. Eg hadde føretrekt endå meir om bakgrunnen til det stakkarslege, skadde menneskesinnet som var Ramirez før han gjorde det han gjorde.
Noko som aldri sluttar overraska meg, er damer som oppsøkjer slike som Ramirez i fengsel. Det at han hadde noko filmstjernevakkert over seg, kan då ikkje få ein til å gløyma ein mann som har voldteke og drepe små barn, gamle menn og kvinner og utført dei mest ufine overgrep med dei eklaste metodar? Den serien vil eg gjerne sjå. Og apropos ingenting: Mannen min og Ramirez er begge fødde skotårsdagen 29. februar 1960. Det er skummelt, det!
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.