Helten, døden og den australske naturen
The Dry er eit godt eksempel på at ikkje så store filmar fortener store lerret.
Australsk film har fått ein ny krimhelt i Aaron Falk (t.v.), spelt av Eric Bana.
Foto: Selmer Media
Krimdrama
Regi: Robert Connolly
The Dry
Med: Eric Bana, Genevieve O’Reilly, Keir O’Donnell
Kinofilm
Når barndomsvenen drep seg sjølv og heile familien sin, må Aaron (Bana) heim i gravferda. Ikkje berre er det noko underleg med denne tragedien, men kan det vera ein samanheng med sjølvmordet til ein felles ven, Ellie, då dei var unge?
Samspelet
Australsk film har fått ein ny krimhelt: Aaron Falk. Eric Bana er både sårbar og tøff, akkurat som dagens heltar skal vera, og han er ikkje berre eit pent fjes, men eit menneske med samansett fortid og eit grublande hovud. Og så kjem han frå den vesle byen Kiawarra, eit westernbyliknande samfunn langt uti Australias enorme landbruksområde.
Byen vert ein viktig medspelar så vel som motspelar, ein stad som speglar både sinnet hans og innbyggjarane si mistruiske innstilling. Også den stadig trugande skogbrannfaren og fråverande avlingar gjer at folk er ekstra på tuppa her, på grensa mellom fattigdom og rein undergang.
Det er freistande å avfeia The Dry som ein film meint for TV, hadde det ikkje vore for desse svære, vide åkrane som strekkjer seg utanfor linsa og fyller lerretet med mektige tablå av ei verd utan vatn, og kva det i praksis betyr.
Kinokos
Handlinga i The Dry er usentimental slik berre underhaldningskrim kan vera det. Sjølv om minna om Ellie og hennar død og den nye tragedien er meir enn trist, vert ikkje sorg eit viktig element. Sjåaren skal sleppa å involvera seg slik at det gjer vondt, berre vera vitne til mysteriedelen. Det gjer krim til ein mildt sagt spekulativ sjanger, som eg skal vedgå eg tek imot med lite kritiske auge store delar av tida.
Eg har ikkje lese den bestseljande boka av Jane Harper som filmen er basert på, men eg vil seia at The Dry er ikkje av dei mest spennande om ein ser det som filmatisert krimdrama isolert. Likevel, noko med stemninga, dei fine tilbakeblikka, dei vakre bileta og eigentleg Eric Bana som sympatisk helt gjer at eg kjenner at dette er ei god stund i kinosetet. Av og til er det verdt pengane, berre det.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldari Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Krimdrama
Regi: Robert Connolly
The Dry
Med: Eric Bana, Genevieve O’Reilly, Keir O’Donnell
Kinofilm
Når barndomsvenen drep seg sjølv og heile familien sin, må Aaron (Bana) heim i gravferda. Ikkje berre er det noko underleg med denne tragedien, men kan det vera ein samanheng med sjølvmordet til ein felles ven, Ellie, då dei var unge?
Samspelet
Australsk film har fått ein ny krimhelt: Aaron Falk. Eric Bana er både sårbar og tøff, akkurat som dagens heltar skal vera, og han er ikkje berre eit pent fjes, men eit menneske med samansett fortid og eit grublande hovud. Og så kjem han frå den vesle byen Kiawarra, eit westernbyliknande samfunn langt uti Australias enorme landbruksområde.
Byen vert ein viktig medspelar så vel som motspelar, ein stad som speglar både sinnet hans og innbyggjarane si mistruiske innstilling. Også den stadig trugande skogbrannfaren og fråverande avlingar gjer at folk er ekstra på tuppa her, på grensa mellom fattigdom og rein undergang.
Det er freistande å avfeia The Dry som ein film meint for TV, hadde det ikkje vore for desse svære, vide åkrane som strekkjer seg utanfor linsa og fyller lerretet med mektige tablå av ei verd utan vatn, og kva det i praksis betyr.
Kinokos
Handlinga i The Dry er usentimental slik berre underhaldningskrim kan vera det. Sjølv om minna om Ellie og hennar død og den nye tragedien er meir enn trist, vert ikkje sorg eit viktig element. Sjåaren skal sleppa å involvera seg slik at det gjer vondt, berre vera vitne til mysteriedelen. Det gjer krim til ein mildt sagt spekulativ sjanger, som eg skal vedgå eg tek imot med lite kritiske auge store delar av tida.
Eg har ikkje lese den bestseljande boka av Jane Harper som filmen er basert på, men eg vil seia at The Dry er ikkje av dei mest spennande om ein ser det som filmatisert krimdrama isolert. Likevel, noko med stemninga, dei fine tilbakeblikka, dei vakre bileta og eigentleg Eric Bana som sympatisk helt gjer at eg kjenner at dette er ei god stund i kinosetet. Av og til er det verdt pengane, berre det.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldari Dag og Tid.
Handlinga i The Dry er usentimental slik berre underhaldningskrim kan vera det.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.