Basert på ein draum
Patos og propaganda balanserer sånn passeleg med vakker natur og kultur.
Sherab Dorji spelar læraren Ugyen som skal undervise born i landsbyen Luana i dei bhutanske fjella.
Foto: Selmer Media
Drama
Regi: Pawo Choyning Dorji
Skolen ved verdens ende (orig. tittel: Lunana: A Yak in the Classroom)
Med: Sherab Dorji, Ugyen Norbu Lhendup, Kelden Lhamo Gurung
Kinofilm
Bhutan, tidleg 2000-tal: Ugyen (Dorji) har gått lei av lærarlærlingtida og vil hoppa av for å bli musikant i Australia. Han blir overtalt til å ta siste innspurt på den mest avsidesliggande landsbyen i verda, Lunana: seks døger å gå frå hovudvegen, 56 innbyggjarar og ein handfull ungar som no og då får skulegang – om nokon vil undervisa dei. Og så Saldon (Gurung) og songen hennar, då.
Opplagt
Det er litt av nokre bilete som blir rulla opp i Skolen ved verdens ende. Landskapet i dei bhutanske fjella er mildt sagt overveldande – bratte tindar som får den norske fjellheimen til å verka puslete. Då Ugyen klagar på at han ikkje vil vera vikarlærar i Lunana, spør den strenge inspektøren hans om han eigentleg er bhutanar – har han eit attitude-problem eller eit altitude-problem?
Eg har eit problem med såpass opplagde skjemt, men det er samtidig eit interessant blikk på kulturen i Bhutan – at ein ofrar seg for staten, ein ofrar seg for samfunnet. Klart ein skal bli lærar! Visstnok har emigrasjonen til Australia blant unge bhutanarar vore enorm, så på eit vis kjennest filmen noko propagandaprega, ei påminning om at lukka er i Bhutan og ingen andre stader.
Klisj-klæsj
Ugyen er ganske fjern, han er meir oppteken av ipoden og mobiltelefonen enn av naturen. Så fjern er han, at ein kan lura på om han i det heile tatt kjem til å skjøna kor spesiell og fantastisk songen til unge, flotte Saldon er.
Nei då, sjølvsagt lurar me ikkje på det – heller ikkje om han kjem til å gjera ein innsats for ungane i den stusselege skulestova.
Med andre ord er det duka for klisjéfest i Bhutans einaste Oscar-bidrag og største filmimport nokosinne. Nokre av klisjeane funkar rett nok svært godt – du skal leita lenge etter ei så skjønn jente som har fått jobben som «skjønn jente»: Vesle Pen Zam er så sjarmerande at det er til å få tårer i auga av. Noko eg sjølvsagt får kvar gong ho dukkar opp på lerretet, eller når Saldon syng gjetarsongen sin, eller når landsbyungane leikar og ler.
Regissør Pawo Dorji har verkeleg gjort jobben med å finna autentisk stemning. Det minst autentiske er eigentleg historia, som er oppdikta, trass i sitt veldige preg av «basert på boka». Av og til kan det liksom forsvara patos, det at noko er teke frå røynda, men her er det altså teke frå ein fin, men tam og tannlaus draum.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Pawo Choyning Dorji
Skolen ved verdens ende (orig. tittel: Lunana: A Yak in the Classroom)
Med: Sherab Dorji, Ugyen Norbu Lhendup, Kelden Lhamo Gurung
Kinofilm
Bhutan, tidleg 2000-tal: Ugyen (Dorji) har gått lei av lærarlærlingtida og vil hoppa av for å bli musikant i Australia. Han blir overtalt til å ta siste innspurt på den mest avsidesliggande landsbyen i verda, Lunana: seks døger å gå frå hovudvegen, 56 innbyggjarar og ein handfull ungar som no og då får skulegang – om nokon vil undervisa dei. Og så Saldon (Gurung) og songen hennar, då.
Opplagt
Det er litt av nokre bilete som blir rulla opp i Skolen ved verdens ende. Landskapet i dei bhutanske fjella er mildt sagt overveldande – bratte tindar som får den norske fjellheimen til å verka puslete. Då Ugyen klagar på at han ikkje vil vera vikarlærar i Lunana, spør den strenge inspektøren hans om han eigentleg er bhutanar – har han eit attitude-problem eller eit altitude-problem?
Eg har eit problem med såpass opplagde skjemt, men det er samtidig eit interessant blikk på kulturen i Bhutan – at ein ofrar seg for staten, ein ofrar seg for samfunnet. Klart ein skal bli lærar! Visstnok har emigrasjonen til Australia blant unge bhutanarar vore enorm, så på eit vis kjennest filmen noko propagandaprega, ei påminning om at lukka er i Bhutan og ingen andre stader.
Klisj-klæsj
Ugyen er ganske fjern, han er meir oppteken av ipoden og mobiltelefonen enn av naturen. Så fjern er han, at ein kan lura på om han i det heile tatt kjem til å skjøna kor spesiell og fantastisk songen til unge, flotte Saldon er.
Nei då, sjølvsagt lurar me ikkje på det – heller ikkje om han kjem til å gjera ein innsats for ungane i den stusselege skulestova.
Med andre ord er det duka for klisjéfest i Bhutans einaste Oscar-bidrag og største filmimport nokosinne. Nokre av klisjeane funkar rett nok svært godt – du skal leita lenge etter ei så skjønn jente som har fått jobben som «skjønn jente»: Vesle Pen Zam er så sjarmerande at det er til å få tårer i auga av. Noko eg sjølvsagt får kvar gong ho dukkar opp på lerretet, eller når Saldon syng gjetarsongen sin, eller når landsbyungane leikar og ler.
Regissør Pawo Dorji har verkeleg gjort jobben med å finna autentisk stemning. Det minst autentiske er eigentleg historia, som er oppdikta, trass i sitt veldige preg av «basert på boka». Av og til kan det liksom forsvara patos, det at noko er teke frå røynda, men her er det altså teke frå ein fin, men tam og tannlaus draum.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.