Dikt

Markus Midré:

Folketelling

Forlaget Oktober

Diktboka Folketelling av Markus Midré dreier seg om fellesskap og tap og den nokså umoglege freistnaden å sirkle inn ein oppvekst og eit liv. Oppveksten er knytt til Noreg på 1970- og 1980-talet. Det som er interessant å sjå i desse dikta, er at eget heile tida står fram som ein funksjon av noko større enn det sjølv: «det var ikke mitt liv som var avbildet / men livet til alle rundt meg». Minne, sansingar, omgivnader og fjerne og nære personar buset seg i dikta.

Sorg og tap

Tapsdimensjonen er høgt framme i dikta. Sorga er ikkje berre knytt til dødsfall til nære personar, det handlar også om gapet mellom «det som er gjort rede for» i form av fakta og statistikk, og det som ikkje lèt seg fange eller innordne, fordi kategoriane ikkje kan romme desse tydingane, eller det har gått tapt eller er i ferd med å forsvinne: «Skogen vokste opp mellom husene/ jeg stod igjen da// den reiste og forsvant». Heller ikkje minna maktar å halde noko heilt fast, for dei lek og er fulle av manglar. Kanskje maktar ein berre å gripe det forsvinnande i eit gyldig poetisk uttrykk? I nokre vers eit stykke ut i boka kan ein lese at «bare halvparten av det jeg sier/ har rot i virkeligheten, den andre/ halvparten trekker alt den trenger/ fra lyset og luften/ og regnvannet som damper fra trærne».

«Minne, sansingar, omgivnader og fjerne og nære personar buset seg i dikta.»

Likevel kjem ein ikkje unna koordinatane som naglar oss til tida og staden i rommet, dei tynne trådane som festar oss til røynda, samstundes som livssamanhengane også er så mykje større enn desse.

Folketelling er omfattande med sine 150 sider, og boka rører seg ledig tittellaust i brota mellom prosaiske, forteljande sekvensar og reindyrka poetiske uttrykk.

Sjangerblanding

I norsk samtidspoesi har det vore ytra bekymring for at diktbøkene er blitt for forteljande, for eg-sentrerte og for opptekne av å skape romanliknande karakterar. Folketelling viser i alle fall at sjangerblanding, forteljande sekvensar i ei diktbok, funger utmerkt, nett fordi blandinga utvidar uttrykksrommet og skapar språklege dynamikkar som er vanskelege å få til i andre sjangrar. I tillegg går ikkje diktboka til Midré i retning av å isolere individet for å gjere det unikt, men utvidar det mot dei større sirklane, mot samfunnet og verda. Det er som om eget forvandlar seg og meir blir til som historia om stader, gjenstandar og andre folk.

Når ein les Folketelling, får ein, trass i den kløktige motiviske utbroderinga, ei kjensle av ei pågåande oppløysing, at det livet som blir skrive, ikkje er ferdig innskrive i manntalet, men framleis skjer og faldar seg ut – i den teksten ein har framføre seg. Det er i sanning ei veldig fin bok Markus Midré har skrive.

Sindre Ekrheim

Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.