Temperert poesi
Vibeke Rosenberg skriv dikt som får naturen til å opne seg.
Vibeke Rosenberg er diktdebutant.
Foto: Tommy Ødegård
DIKT
Vibeke Rosenberg:
Den som bor ved et juv
Tiden forlag
Den som bor ved et juv, ein bundel med naturlyriske dikt, sansingar og refleksjonar, er ein debut som det er all grunn til å dvele ved.
I dikta gestaltar dialogen med naturen det menneskelege nærværet og sjølvmedvitet. Diktdebutanten skriv om hjortespor, hare og grågåstrekket og rissar opp tyding ved hjelp av få ord og suggestive bilete. Det er ikkje berre den store verda som vert fanga inn, for «min verden er liten/ fra utelampa går støvlemerkene/ til bjerketreet med matfatet/ derfra et ekornspor inn mot skogen». Og like mykje som poeten fyller orda med ny meining, så tømmer ho dei. For når «språket er en/ båt med sprekker», og diktaren «øser og hviler», er det ikkje berre glede og lyst, men eit eksistensielt naudsyn som gjer at ein må skrive poesi.
Motivisk einskap
Utsegna seier også noko om kva diktet gjer, for om språket er ein båt, transporterer diktet lesaren og diktaren til ein annan stad. Og slike stadar og overgangar er sentrale i diktboka. Ein ser det i dei siterte linene ovanfor, der ei opning ut og bort vert skissert, «derfra et ekornspor inn i skogen», og det finst i opningsdiktet, i form av ei tregrense som vert overskriden. Slik vinn boka ein motivisk einskap.
Naturen kan vere samtalepartnar og ein læremeister, «nå lærer jeg av frosken/ den kjappe flukten under en einer». Sjølv om dikta rettar seg mot landskap, fauna og flora, mot tinga der ute, kjem også diktar-eget i søkjelyset, i bråe glimt. Ei prosaisk og smertefull setning kan brått lyse opp: «jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg». Ifølgje diktet er setninga skriven i ei dagbok av ein tiåring. Spørsmålet har ein klang av heimløyse, kanskje òg av blygsle, ein kropp som er både for liten og for stor og ikkje passar inn, og som ikkje vil syne seg fram.
Gode vendingar
Korleis syne noko fram utan sjølv å synast? Kva syner eit haustlauv eller snøfnugg fram? «Bølge, snøfnugg, blad/ jeg er uanselig/ virvlende til stede». Spørsmålet går vel rett til kjernen i mykje av dagens kunstoffentlegheit, der kunstnarens sjølviscenesetjing er så viktig, anten som reine reklamestunt eller som integrert del av kunsten, og der det biografiske skuggar for verket.
Vibeke Rosenberg eig eit poetisk språk som ber, som rommar innsikt og gir plass for lesaren. I dei tilsynelatande impresjonistiske rissa av nokre dikt gløder og ulmar det av tyding og gode vendingar.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DIKT
Vibeke Rosenberg:
Den som bor ved et juv
Tiden forlag
Den som bor ved et juv, ein bundel med naturlyriske dikt, sansingar og refleksjonar, er ein debut som det er all grunn til å dvele ved.
I dikta gestaltar dialogen med naturen det menneskelege nærværet og sjølvmedvitet. Diktdebutanten skriv om hjortespor, hare og grågåstrekket og rissar opp tyding ved hjelp av få ord og suggestive bilete. Det er ikkje berre den store verda som vert fanga inn, for «min verden er liten/ fra utelampa går støvlemerkene/ til bjerketreet med matfatet/ derfra et ekornspor inn mot skogen». Og like mykje som poeten fyller orda med ny meining, så tømmer ho dei. For når «språket er en/ båt med sprekker», og diktaren «øser og hviler», er det ikkje berre glede og lyst, men eit eksistensielt naudsyn som gjer at ein må skrive poesi.
Motivisk einskap
Utsegna seier også noko om kva diktet gjer, for om språket er ein båt, transporterer diktet lesaren og diktaren til ein annan stad. Og slike stadar og overgangar er sentrale i diktboka. Ein ser det i dei siterte linene ovanfor, der ei opning ut og bort vert skissert, «derfra et ekornspor inn i skogen», og det finst i opningsdiktet, i form av ei tregrense som vert overskriden. Slik vinn boka ein motivisk einskap.
Naturen kan vere samtalepartnar og ein læremeister, «nå lærer jeg av frosken/ den kjappe flukten under en einer». Sjølv om dikta rettar seg mot landskap, fauna og flora, mot tinga der ute, kjem også diktar-eget i søkjelyset, i bråe glimt. Ei prosaisk og smertefull setning kan brått lyse opp: «jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg». Ifølgje diktet er setninga skriven i ei dagbok av ein tiåring. Spørsmålet har ein klang av heimløyse, kanskje òg av blygsle, ein kropp som er både for liten og for stor og ikkje passar inn, og som ikkje vil syne seg fram.
Gode vendingar
Korleis syne noko fram utan sjølv å synast? Kva syner eit haustlauv eller snøfnugg fram? «Bølge, snøfnugg, blad/ jeg er uanselig/ virvlende til stede». Spørsmålet går vel rett til kjernen i mykje av dagens kunstoffentlegheit, der kunstnarens sjølviscenesetjing er så viktig, anten som reine reklamestunt eller som integrert del av kunsten, og der det biografiske skuggar for verket.
Vibeke Rosenberg eig eit poetisk språk som ber, som rommar innsikt og gir plass for lesaren. I dei tilsynelatande impresjonistiske rissa av nokre dikt gløder og ulmar det av tyding og gode vendingar.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Vibeke Rosenberg eig eit poetisk språk som ber, som rommar innsikt og gir plass for lesaren.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
«Rørslene me skildrar som vipping, er gjerne større og kjem mindre tett enn dei me omtalar som vibrering.»
Foto: Agnete Brun
Med den monumentale boka Sjøfareren Erika Fatland gitt oss eit uvant, og skremmande, perspektiv på europeisk kolonialisme.
Moss–Horten-ferja er den mest trafikkerte i landet. Skjer det noko uføresett, som då dei tilsette blei tatt ut i LO-streik i fjor, veks køane på begge sider av fjorden.
Foto: Terje Bendiksby / AP / NTB
Ferja, ein livsnerve for mange, er eigd av folk vi ikkje aner kven er, utanfor vår kontroll.
Kongsbonden Johan Jógvanson bur i den Instagram-venlege bygda Saksun. Men sjølv om han skjeller ut turistar, er det ikkje dei han er forbanna på. Det er politikarane inne i Tórshavn.
Alle foto: Hallgeir Opedal
Turistinvasjonen har gjort Johan Jógvanson til den sintaste bonden på Færøyane.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på pressekonferanse etter framlegginga av statsbudsjettet måndag. For dei som er opptekne av klima, var ikkje budsjettet godt nytt.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB
Kapitulasjon i klimapolitikken
Regjeringa veit ikkje om statsbudsjettet bidreg til å redusere eller å auke klimagassutsleppa. Derimot er det klart at det nasjonale klimamålet for 2030 ikkje blir nådd.