Roskva Koritzinsky vil fange det som ikkje lar seg fange.
Roskva Koritzinsky har ein vilje til å forstå verda.
Foto: Håkon Borg
NOVELLER
Roskva Koritzinsky:
Jeg har ennå ikke sett verden
Aschehoug
Roskva Koritzinsky er ein av dei nye, unge stemmene i samtidslitteraturen, født i 1989 og alt ute med tre titlar, to novellesamlingar og ein roman sidan debuten i 2013. For debutnovellene fekk ho Aschehougs debutantpris, og ho var også innstilt til Vesaas-prisen.
Mange kvalitetar
Eg kan innrømme at dette er første gongen eg les Koritzinsky, men Jeg har ennå ikke sett verden har så mange kvalitetar at eg ser fram til neste bok. Det er noko kompromisslaust i det ho skriv, ei søking etter autensitet, etter noko eigentleg og levande midt i den livssmerta ho formidlar som opposisjon mot overflatisk normalitet. Hos Koritzinskys forteljarstemmer er det ein vilje til å forstå verda, ikkje berre gjennom kroppsleg og konkrete erfaringar, men også gjennom abstrakte storleikar som sorg og kjærleik, der ho heile tida har ei kjensle av at noko glir unna, blir framandt, forsvinn i djupet. Denne lengten etter å gripe substansen i tilværet blir sjølve drivkrafta i tekstane hennar, og skal i siste instans vere grunnmuren i ein sjølvstendig identitet.
Inn og ut av forhold
Denne leitinga etter seg sjølv fører personane til Koritzinsky inn og ut av forhold, og avslutninga av opningsnovella seier det meste: «Hun så dem alle; hun elsket dem; hun visste ingenting om kjærlighet.» I andre tekstar er det berre ei tynn hinne mellom det friske og det sjuke, mellom normalitet og galskap, mellom liv og død: «Fremdeles hendte det at bildene av blod og avrevne kroppsdeler flammet opp i henne, men de sluknet like raskt som de var kommet.»
Seks noveller
Samlinga består av seks noveller: Fem av dei er relativt korte, den lengste er på vel 30 sider. Dette er også den beste; her skriv ei dotter om faren og stemora, og om korleis alt går i oppløysing når faren går ut over den profesjonelle rolla som terapeut. Her, som i andre av novellene, handlar det om å avfinne seg med å vere eit menneske.
Samtidig er det noko som peiker ut over dette, ein uforklarleg instans i livet slik det blir uttrykt i «Fra den andre siden»: «Jeg trodde ikke på Gud; likevel kjente jeg at det fantes en vegg i verden og at når jeg lukket øynene og la kinnet inntil den, hørte jeg dempede lyder fra den andre siden.»
Ein digresjon til slutt: Jeg har set verden begynde, seier Carsten Jensen. Thomas Marco Blatt tenkjer at Slik vil jeg måle opp verden. Roskva Koritzinsky svarer med Jeg har ennå ikke sett verden.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
NOVELLER
Roskva Koritzinsky:
Jeg har ennå ikke sett verden
Aschehoug
Roskva Koritzinsky er ein av dei nye, unge stemmene i samtidslitteraturen, født i 1989 og alt ute med tre titlar, to novellesamlingar og ein roman sidan debuten i 2013. For debutnovellene fekk ho Aschehougs debutantpris, og ho var også innstilt til Vesaas-prisen.
Mange kvalitetar
Eg kan innrømme at dette er første gongen eg les Koritzinsky, men Jeg har ennå ikke sett verden har så mange kvalitetar at eg ser fram til neste bok. Det er noko kompromisslaust i det ho skriv, ei søking etter autensitet, etter noko eigentleg og levande midt i den livssmerta ho formidlar som opposisjon mot overflatisk normalitet. Hos Koritzinskys forteljarstemmer er det ein vilje til å forstå verda, ikkje berre gjennom kroppsleg og konkrete erfaringar, men også gjennom abstrakte storleikar som sorg og kjærleik, der ho heile tida har ei kjensle av at noko glir unna, blir framandt, forsvinn i djupet. Denne lengten etter å gripe substansen i tilværet blir sjølve drivkrafta i tekstane hennar, og skal i siste instans vere grunnmuren i ein sjølvstendig identitet.
Inn og ut av forhold
Denne leitinga etter seg sjølv fører personane til Koritzinsky inn og ut av forhold, og avslutninga av opningsnovella seier det meste: «Hun så dem alle; hun elsket dem; hun visste ingenting om kjærlighet.» I andre tekstar er det berre ei tynn hinne mellom det friske og det sjuke, mellom normalitet og galskap, mellom liv og død: «Fremdeles hendte det at bildene av blod og avrevne kroppsdeler flammet opp i henne, men de sluknet like raskt som de var kommet.»
Seks noveller
Samlinga består av seks noveller: Fem av dei er relativt korte, den lengste er på vel 30 sider. Dette er også den beste; her skriv ei dotter om faren og stemora, og om korleis alt går i oppløysing når faren går ut over den profesjonelle rolla som terapeut. Her, som i andre av novellene, handlar det om å avfinne seg med å vere eit menneske.
Samtidig er det noko som peiker ut over dette, ein uforklarleg instans i livet slik det blir uttrykt i «Fra den andre siden»: «Jeg trodde ikke på Gud; likevel kjente jeg at det fantes en vegg i verden og at når jeg lukket øynene og la kinnet inntil den, hørte jeg dempede lyder fra den andre siden.»
Ein digresjon til slutt: Jeg har set verden begynde, seier Carsten Jensen. Thomas Marco Blatt tenkjer at Slik vil jeg måle opp verden. Roskva Koritzinsky svarer med Jeg har ennå ikke sett verden.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Jeg har ennå ikke sett verden har så mange kvalitetar at eg ser fram til neste bok.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.