På hyttetur med seg sjølv
Marianne Teie gir oss ein morosam, mørk og rørande studie av eit djupt plaga sinn.
Marianne Teie har tidlegare gjeve ut to diktsamlingar.
Foto: Jorunn Greiff Solli
Roman
Marianne Teie:
Dama til Rune
Cappelen Damm
Dama til Rune har reist på hytta for å kome vekk frå Rune. Ho treng ein pustepause. Ho har ikkje sagt ifrå om kvar ho er, men då mannen og søstera skjønar at ho er på Sjusjøen, gjer ho ikkje noko forsøk på å innbille dei noko anna. Ho tar berre ikkje alltid telefonen når Rune ringer.
Kjem aldri til butikken
Dama til Rune har meir enn nok med å takle dei to menneska som er på hyttene rundt henne – hundemannen (som har hund), og hallomannen (som ein dag kom og sa hallo). To menneske er ein heil flokk for folkeskye damer. Det er kosteleg å følge alle banene hovudpersonen tar for å sleppe å møte folk. Det resulterer som regel i at ho ikkje kjem seg på butikken, som var planen, for på hytta er det berre knekkebrød og sukker, dessutan manglar ho undertøy etter ei hovudlaus pakking.
Ho har større talent innan andre felt, som å sove og vere tiltakslaus. Vi skjøner at ho har hatt ei brokete arbeidsfortid og no er trygda. Etter kvart som ho tenker tilbake på si eiga historie, blir det klart for lesaren at det utilstrekkelege, og det eigenarta ved henne, kan ha si forklaring i oppveksten. I alle fall har den distanserte faren og den mentalt ustabile mora sett sine spor.
Barnsleg stemme
Marianne Teie skriv om hovudpersonen med varme og forståing, men òg med ironi og humor. Det er lett å få sympati med den trassig-stakkarslege dama, det er òg lett å bli særs uroa av hennar stadig meir destruktive og antennelause påfunn.
Teie har gitt dama til Rune eit språk som til tider verkar barnsleg, noko som bidrar til kjensla av at ikkje alt er som det skal med henne, eller at noko har stoppa opp ein plass i utviklinga: «Jeg liker ikke når hun husker mer enn meg, men det gjør hun stadig. Hun sier at sånn er det å være eldst. Jeg sier at det er det sikkert, men jeg liker det ikke likevel. At hun vet mer. Når vi krangler, så hender det hun sier at mamma ikke ville likt det jeg sa eller mente, og jeg kan ikke si det motsatte.»
Tilbakeblikka avdekker ei fortid som blir verre og verre kvar gong lesaren får røpa ein ny bit. Det er ikkje det verste eksemplet, men hjarteskjerande å lese om ein spontan biltur den forstyrra mora kallar inn til, der knapt nokon får tid til å pakke, dei får ikkje med teltet og må sove i ein kald bil. På ein campingplass betaler mora berre for eitt barn, så søstrene må kle seg likt, lyde det same dobbeltnamnet og berre vere ute éi om gongen.
Marianne Teie har tidlegare gitt ut to diktsamlingar. Hennar første roman er blitt ein drivande, morosam, mørk og rørande studie av eit djupt plaga sinn. Eller to. Eller fleire.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Marianne Teie:
Dama til Rune
Cappelen Damm
Dama til Rune har reist på hytta for å kome vekk frå Rune. Ho treng ein pustepause. Ho har ikkje sagt ifrå om kvar ho er, men då mannen og søstera skjønar at ho er på Sjusjøen, gjer ho ikkje noko forsøk på å innbille dei noko anna. Ho tar berre ikkje alltid telefonen når Rune ringer.
Kjem aldri til butikken
Dama til Rune har meir enn nok med å takle dei to menneska som er på hyttene rundt henne – hundemannen (som har hund), og hallomannen (som ein dag kom og sa hallo). To menneske er ein heil flokk for folkeskye damer. Det er kosteleg å følge alle banene hovudpersonen tar for å sleppe å møte folk. Det resulterer som regel i at ho ikkje kjem seg på butikken, som var planen, for på hytta er det berre knekkebrød og sukker, dessutan manglar ho undertøy etter ei hovudlaus pakking.
Ho har større talent innan andre felt, som å sove og vere tiltakslaus. Vi skjøner at ho har hatt ei brokete arbeidsfortid og no er trygda. Etter kvart som ho tenker tilbake på si eiga historie, blir det klart for lesaren at det utilstrekkelege, og det eigenarta ved henne, kan ha si forklaring i oppveksten. I alle fall har den distanserte faren og den mentalt ustabile mora sett sine spor.
Barnsleg stemme
Marianne Teie skriv om hovudpersonen med varme og forståing, men òg med ironi og humor. Det er lett å få sympati med den trassig-stakkarslege dama, det er òg lett å bli særs uroa av hennar stadig meir destruktive og antennelause påfunn.
Teie har gitt dama til Rune eit språk som til tider verkar barnsleg, noko som bidrar til kjensla av at ikkje alt er som det skal med henne, eller at noko har stoppa opp ein plass i utviklinga: «Jeg liker ikke når hun husker mer enn meg, men det gjør hun stadig. Hun sier at sånn er det å være eldst. Jeg sier at det er det sikkert, men jeg liker det ikke likevel. At hun vet mer. Når vi krangler, så hender det hun sier at mamma ikke ville likt det jeg sa eller mente, og jeg kan ikke si det motsatte.»
Tilbakeblikka avdekker ei fortid som blir verre og verre kvar gong lesaren får røpa ein ny bit. Det er ikkje det verste eksemplet, men hjarteskjerande å lese om ein spontan biltur den forstyrra mora kallar inn til, der knapt nokon får tid til å pakke, dei får ikkje med teltet og må sove i ein kald bil. På ein campingplass betaler mora berre for eitt barn, så søstrene må kle seg likt, lyde det same dobbeltnamnet og berre vere ute éi om gongen.
Marianne Teie har tidlegare gitt ut to diktsamlingar. Hennar første roman er blitt ein drivande, morosam, mørk og rørande studie av eit djupt plaga sinn. Eller to. Eller fleire.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Teie skriv om hovudpersonen med varme og forståing, men òg med ironi og humor.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.