Oppvekst og nedvekst
Origo byr på godt handverk, men teksten er litt for glatt.
Anne-Maren Hammerbeck har ein bachelorgrad i skapande skriving frå Litterär gestaltning i Göteborg.
Foto: Anne-Julia Granberg / Blunderbuss
Dikt
Anne-Maren Hammerbeck:
Origo
Tiden 2023
Poesidebutanten Anne-Maren Hammerbeck skriv prosanært og forteljande i Origo. Origo kan tyde opphav, nullpunkt, men også skjeringspunkt der fleire forhold møtest og kryssar kvarandre.
Alle desse tydingane verkar dekkande for det som er på gang i debutboka til Hammerbeck, som nett dreier seg om forholdet mellom eit «ho» og ein mann og mellom «ho» som lita jente og mora, også omtalt som «orakelmor» og «den lille mora». I forholda og møtepunkta som utfaldar seg mellom ho og mannen, vert forteljinga og minna om jenta og mora aktiverte.
«Det er som om det eksistensielle dramaet ikkje grip lesaren skikkeleg, ein blir verande på overflata.»
Prosa som dikt
Å gripe konkret kva som har skjedd mellom ho og mora ein gong i fortida, er ikkje heilt enkelt, anna enn at lesaren ensar at noko ikkje har vore heilt i orden. Om ein skal våge seg på ei tolking, verkar det som problema handlar om splitting, avvising, og at ho som lita har måtta bere mykje av moras sorg.
I opptakten til, eller forlenginga av, desse relasjonane kan ein sjå alle hovudmotiva teksten langsamt utviklar, altså tilvisingane til dei mjuke, våte og harde steinane av gneis og granitt, erosjon, plommer, plommesteinane, egg, frø og skal. Desse geologiske, biologiske og botaniske bileta set i scene kampen mellom veksande og nedbrytande krefter.
Som lesar får ein ei kjensle av at teksten i Origo er prosa sett opp som dikt. Det er mykje luft mellom orda, lite tekst på kvar side, og gjentakingar og framhald på den følgjande sida, slik at bladvendinga trer verknadsfullt inn som del av tekstrytmen.
Det er heller ikkje mykje handling i teksten, ofte er gjeremåla knytte til heilt daglegdagse hendingar, slik at teksten står fram som ein type poetisk realisme, men då med eit særleg nærsynt, kjenslevart og sanseleg fokus: «En annen// dag// tar ho en plomme fra kjøleskapet, det er sein ettermiddag, nesten/ kveld, og ho folder hendene rundt// plomma.»
For stor distanse
Ser ein på handverket, er Origo godt utført, men det er som om det eksistensielle dramaet ikkje grip lesaren skikkeleg, ein blir verande på overflata, med ein litt for stor distanse til det som spelar seg ut. Kan hende er det bruken av tredjeperson («ho»), ja, det forteljande grepet i det heile, som stiller seg i vegen, teksten får liksom flyte altfor vent vidare, utan at brot, sjokk, gliper og rivner opnar seg, noko som kunne ha rykt litt i teksten og lesaren.
At det ikkje rykkjer til, kan sjølvsagt vere intensjonen attom teksten, for når det i teksten vert vist til matrjosjka-dokka, der ei ny og mindre tredokke syner seg innanfor når ein opnar ho, kan ein også tenkje at kvar nye (celle-)deling – og vekst – er uttrykk for at noko berre glepp unna. Slik taket denne teksten har i lesaren, også glepp litt.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt
Anne-Maren Hammerbeck:
Origo
Tiden 2023
Poesidebutanten Anne-Maren Hammerbeck skriv prosanært og forteljande i Origo. Origo kan tyde opphav, nullpunkt, men også skjeringspunkt der fleire forhold møtest og kryssar kvarandre.
Alle desse tydingane verkar dekkande for det som er på gang i debutboka til Hammerbeck, som nett dreier seg om forholdet mellom eit «ho» og ein mann og mellom «ho» som lita jente og mora, også omtalt som «orakelmor» og «den lille mora». I forholda og møtepunkta som utfaldar seg mellom ho og mannen, vert forteljinga og minna om jenta og mora aktiverte.
«Det er som om det eksistensielle dramaet ikkje grip lesaren skikkeleg, ein blir verande på overflata.»
Prosa som dikt
Å gripe konkret kva som har skjedd mellom ho og mora ein gong i fortida, er ikkje heilt enkelt, anna enn at lesaren ensar at noko ikkje har vore heilt i orden. Om ein skal våge seg på ei tolking, verkar det som problema handlar om splitting, avvising, og at ho som lita har måtta bere mykje av moras sorg.
I opptakten til, eller forlenginga av, desse relasjonane kan ein sjå alle hovudmotiva teksten langsamt utviklar, altså tilvisingane til dei mjuke, våte og harde steinane av gneis og granitt, erosjon, plommer, plommesteinane, egg, frø og skal. Desse geologiske, biologiske og botaniske bileta set i scene kampen mellom veksande og nedbrytande krefter.
Som lesar får ein ei kjensle av at teksten i Origo er prosa sett opp som dikt. Det er mykje luft mellom orda, lite tekst på kvar side, og gjentakingar og framhald på den følgjande sida, slik at bladvendinga trer verknadsfullt inn som del av tekstrytmen.
Det er heller ikkje mykje handling i teksten, ofte er gjeremåla knytte til heilt daglegdagse hendingar, slik at teksten står fram som ein type poetisk realisme, men då med eit særleg nærsynt, kjenslevart og sanseleg fokus: «En annen// dag// tar ho en plomme fra kjøleskapet, det er sein ettermiddag, nesten/ kveld, og ho folder hendene rundt// plomma.»
For stor distanse
Ser ein på handverket, er Origo godt utført, men det er som om det eksistensielle dramaet ikkje grip lesaren skikkeleg, ein blir verande på overflata, med ein litt for stor distanse til det som spelar seg ut. Kan hende er det bruken av tredjeperson («ho»), ja, det forteljande grepet i det heile, som stiller seg i vegen, teksten får liksom flyte altfor vent vidare, utan at brot, sjokk, gliper og rivner opnar seg, noko som kunne ha rykt litt i teksten og lesaren.
At det ikkje rykkjer til, kan sjølvsagt vere intensjonen attom teksten, for når det i teksten vert vist til matrjosjka-dokka, der ei ny og mindre tredokke syner seg innanfor når ein opnar ho, kan ein også tenkje at kvar nye (celle-)deling – og vekst – er uttrykk for at noko berre glepp unna. Slik taket denne teksten har i lesaren, også glepp litt.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.