DIKT

Hanne Bramness:

Snø på museum

Tiden

Den snøen som kvervlar gjennom så å seie alle dikta i boka til Hanne Bramness, vekslar i tyding, men står særleg som bilete på gløymsla, ufrivillig eller tvungen. Men så er det likevel også slik at desse dikta gjer tvert om, dei freistar redde utsette og oversette minne, sansingar, kunnskapar og syn frå å forsvinne i malstraumen til gløymsla og historia. Bramness’ dikt slår så å seie hol på den homogene tida og lèt brokete bilete strøyme ut.

Det ligg noko absurd i boktittelen Snø på museum. Å plassere snø på museum for å bevare han, verkar som eit umogleg prosjekt, han vil smelte og forsvinne. Med klimakrisa som bakteppe og med vintersnøen som ikkje er like sjølvsagd som før, er ønsket forståeleg. Men snø er noko som kjem og forsvinn, og er regulert av årstidene. Snø skjuler noko, stoggar tida, bevarer, eller så smeltar og avdekkjer snøen noko. Og viss snø står for gløymsle, vil det vere gløymsla som hamnar på museum og vert konservert for ettertida.

Bramness’ diktbok verkar å stå planta i motivkrinsar og tematikkar poeten har arbeidd med i fleire diktbøker. Fotografi og målarstykke står heilt sentralt, fleire av dikta vender seg til førestilte og faktiske bilete. Men desse statiske biletobjekta vert gjennom poetens språklege handsamingar forsynte med impulsar og liv, og ofte vert eit bilete sett opp mot eller sett i lys av andre bilete og representasjonar: «Små lette strøk må til for å få dette bordet til å stå/ under tyngden av lyset som fosser fra taket, tunge strøk som// nesten skraper hull i lerretet må hun la være. For å vise hvor/ viktig motivet er, hvordan kurvbordet har reist fra sivene på / stranda».

Dikta til Bramness har ein fascinerande og suggererande prosaisk-lyrisk tone. Dei kan byrje som ei forteljing som så krinsar kring eit fenomen, eit bilete, og der den forteljande tråden nesten berre vert hengjande, utan at plott vert utvikla. Interessant med denne doble forankringa i prosaen og diktet er at dikta på det viset syner til den løpande tida, til prosess, forandring og forskuving. Slik maktar dikta å føre saman tidsprosessen og det biletmessige og romlege.

Det finst stor poetisk konsekvens og venleik i dikta til Bramness. Dei kan lesast på fleire nivå, enkeltvis og samla. Fleire veldig vene enkeltdikt faldar seg inn i og skyt seg ut frå eigen samanheng, slik som diktet «Forskjeller» som handlar om lauvtreet heggen med «sitt tannhvite dryss». Diktet kan ein fint lese under ein politisk horisont, men det står også godt på sitt eige språk, som eit utsett vesen: «fordi jeg kommer fra grøftelandet, fra/ snøslapsdemningenes og søledammenes, rumpetrollenes,// skyteledningenes og flaskeskårbekkenes rike».

Sindre Ekrheim

Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.