Livsreise og måneferd
Aina Villanger skriv vent, vondt og viktig.
Aina Villanger har teke utgangspunktet i onkelen Arne.
Foto: Baard Henriksen
DIKT
Aina Villanger:
Onkel Arne og månen
Oktober
I Aina Villangers fjerde bok, Onkel Arne og månen, dreier det seg om onkelen til forfattaren. Han tok sitt eige liv i 1969, året for måneferda til Apollo 11.
Månen og måneferda spelar ei essensiell rolle i boka og i tekstane, både som tidspuls og koloritt, men også som overordna motiv og bilete på Arnes lengslar, frykt og fantasiar. Dødsferda til Arne vert spegla av nedteljinga til månereisa. Men Arne representerer òg ein måne for skrivinga til eget, som omtalar tekstane i boka som «en månetale/ fra en hånd som holder/ et knivblad mot strupen».
Montasje
Lesaren møter ein sinnrikt komponert montasje: lyriske snuttar, nyhendemeldingar, prosa og klinisk journaltekst. Noko tekst kjem frå onkelen sjølv, mellom anna almanakknotat og utdrag frå ei draumedagbok onkelen skreiv. I tillegg får ein passasjar frå pasientjournalane.
Desse tekstane vert òg blanda i Villangers eigen poetiske tekst, noko ein kan ta som eit uttrykk for at det er glidande overgangar mellom ulike eg-personar. For sjølv om ein møter Arnes eg i tekstane, består eget av eit forhold mellom fleire, både Arnes, forfattarens og tekstens eg, slik også grunnmotivet i boka teiknar opp eit forhold mellom jorda og månen.
Aina Villangers tekst føyer ikkje saman tekstane til ein heilskap som forklarar og peikar ut årsaker til sjølvmordet. Ho syner betane fram, i bråe kast frå studieopphald i Amerika til gardsarbeid, og i veldige spenn mellom trivielle utstyrslister som nemner «15 fenderfester» til kosmiske utsyn og eksistensielle kvalar.
Dialogisk
Prosjektet til Villanger kan minne om det poeten Hanne Bramness gjorde i Den ukjente frå 2015. Dikta der er bygde rundt ei fiktiv skrivebok som skal ha høyrt til ein pasient på Valen sjukehus. Der Bramness handterer eit fiktivt stoff, byggjer Villangers bok på autentiske dokument, som like fullt får ei litterær handsaming som forvandlar utgangspunktet. Båe prosjekta seier noko om eit grunnleggjande dialogisk moment i diktskapinga.
Det er eit sentralt poeng at tekstmassen i boka til Villanger er springande og heterogen, med tydelege sårflater og rivner, for det er nett augneblinken for spranget – ut i det ukjende, i døden eller i kosmos, denne tekstsamlinga freistar å halde fast. Det er eit vågalt prosjekt. Og det er ikkje meint å lande. Men det er både vent, vondt og viktig.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DIKT
Aina Villanger:
Onkel Arne og månen
Oktober
I Aina Villangers fjerde bok, Onkel Arne og månen, dreier det seg om onkelen til forfattaren. Han tok sitt eige liv i 1969, året for måneferda til Apollo 11.
Månen og måneferda spelar ei essensiell rolle i boka og i tekstane, både som tidspuls og koloritt, men også som overordna motiv og bilete på Arnes lengslar, frykt og fantasiar. Dødsferda til Arne vert spegla av nedteljinga til månereisa. Men Arne representerer òg ein måne for skrivinga til eget, som omtalar tekstane i boka som «en månetale/ fra en hånd som holder/ et knivblad mot strupen».
Montasje
Lesaren møter ein sinnrikt komponert montasje: lyriske snuttar, nyhendemeldingar, prosa og klinisk journaltekst. Noko tekst kjem frå onkelen sjølv, mellom anna almanakknotat og utdrag frå ei draumedagbok onkelen skreiv. I tillegg får ein passasjar frå pasientjournalane.
Desse tekstane vert òg blanda i Villangers eigen poetiske tekst, noko ein kan ta som eit uttrykk for at det er glidande overgangar mellom ulike eg-personar. For sjølv om ein møter Arnes eg i tekstane, består eget av eit forhold mellom fleire, både Arnes, forfattarens og tekstens eg, slik også grunnmotivet i boka teiknar opp eit forhold mellom jorda og månen.
Aina Villangers tekst føyer ikkje saman tekstane til ein heilskap som forklarar og peikar ut årsaker til sjølvmordet. Ho syner betane fram, i bråe kast frå studieopphald i Amerika til gardsarbeid, og i veldige spenn mellom trivielle utstyrslister som nemner «15 fenderfester» til kosmiske utsyn og eksistensielle kvalar.
Dialogisk
Prosjektet til Villanger kan minne om det poeten Hanne Bramness gjorde i Den ukjente frå 2015. Dikta der er bygde rundt ei fiktiv skrivebok som skal ha høyrt til ein pasient på Valen sjukehus. Der Bramness handterer eit fiktivt stoff, byggjer Villangers bok på autentiske dokument, som like fullt får ei litterær handsaming som forvandlar utgangspunktet. Båe prosjekta seier noko om eit grunnleggjande dialogisk moment i diktskapinga.
Det er eit sentralt poeng at tekstmassen i boka til Villanger er springande og heterogen, med tydelege sårflater og rivner, for det er nett augneblinken for spranget – ut i det ukjende, i døden eller i kosmos, denne tekstsamlinga freistar å halde fast. Det er eit vågalt prosjekt. Og det er ikkje meint å lande. Men det er både vent, vondt og viktig.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Lesaren møter ein sinnrikt komponert montasje: lyriske snuttar, nyhendemeldingar, prosa og klinisk journaltekst.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.
Foto: Gorm Kallestad / AP / NTB
– ADHD-diagnosen skal henge høgt
Det har vore ein kraftig auke i talet på ADHD-diagnosar og bruken av ADHD-medisin dei siste åra. Blir diagnosen utvatna når kjendisar snakkar han opp?
Forfattar og siviløkonom Martin Bech Holte har vore både forskar i samfunnsøkonomi og leiar i næringslivet.
Foto: Agnete Brun
Når rikdom blir eit problem
Martin Bech Holte kjem med ein diskutabel analyse og friske fråspark i Landet som ble for rikt.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Jørgen Boassen har vorte kjend langt utanfor Grønlands grenser etter at han viste Donald Trump jr. omkring i Nuuk.
Foto: Christiane Jordheim Larsen
Alle auge på Grønland
NUUK, GRØNLAND: 2025 starta med vaksenopplæring om Grønlands geopolitiske betyding. Saman med store delar av den vestlege pressa har eg følgt spora etter Donald Trump jr. i hovudstaden Nuuk.