Idealitet og realitet
Ingvild Lothe skriv vedkjenningspoesi. Og vedkjenninga verkar genuin fordi ho i tillegg rommar humor og ironisk distanse, sjølv om det også berre kan vere ei maske.
Ingvild Lothe er forfattarutdanna og skriv både dikt og prosa.
Foto: Ida Gøytil
Dikt
Ingvild Lothe:
Barnet er som skåret ut av tung silke
Kolon forlag
Ingvild Lothes debutbok Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (2016) kom i heile fem opplag. Det er sjeldan noko slikt skjer, men kanskje trefte nett desse dikta livskjensla til fleire. Romanen Havfruehjerte frå 2019 var sterkt influert av uttrykksmåtane i poesien.
Barnet er som skåret ut av tung silke er Lothes andre diktbok. Stilen er attkjenneleg lothesk, kontant, ærleg og rå. Sjølv om tematikkane handlar om dei såkalla nære tinga, der barnet, omsorga og moderskapet er viktige omdreiingspunkt, kan ein spore motsetnadane som strøymer gjennom forfattarskapen til Lothe også i desse dikta: mellom draumen og idealiteten på eine sida, og realitetane og det trivielle på den andre.
«Ingvild Lothes dikt er prega av høg poetisk energi.»
Hos Lothe kolliderer dette, og dikta fangar inn augeblikka der det støyter saman og krakelerer. Effekten er at ein kjenner at det lyriske eget står fram nakent, og at språket kjennest ærleg. Og slik kan linene vippe mellom omsorg og brutalt maktperspektiv: «små føtter ligger og hviler i håndflaten min // de kan ennå ikke gå / fra meg».
I staden for å skrive om andre og lidingane deira skriv det lyriske eget «heller om solen/ slik jeg kjenner den». Lothe skriv altså ein type vedkjenningspoesi. Og vedkjenninga verkar genuin fordi ho i tillegg rommar humor og ironisk distanse – sjølv om det også berre kan vere ei maske.
Dikta er vende mot jorda og det jordiske. Det lyriske eget freistar avgrense verda og ramme inn livet: Hagen, men også ein økologisk impuls, er eit gjennomgåande motiv i boka. Alt i eit av dei første dikta høyrer ein at «rundt hagen bygger jeg et gjerde/ for å holde barna på plass». Vidare høyrer ein om korleis hagen vert dyrka opp med tulipanlauk, fikentre og diverse grønsaker, men «potetene råtnet bort/ i det evige sommerregnet», og brunsniglane er aktive, «alt det resterende gikk til dem».
Den ideelle miniatyrverda, med hagen, barna og dei nære tinga, slår altså ofte sprekkar og vert overskriden, for etter dei har ete sashimi til middag, «bruker jeg/ mine siste kroner/ på å kjøpe aksjer/ i SalMar og Lerøy/ skal de først ødelegge/ mine barndoms sjøer/ skal jeg ha min del».
Ingvild Lothes dikt er prega av høg poetisk energi, av samanstøytar og levde motsetnadar. Av ironi, humor og alvor. Det er ikkje berre ein avansert, velformulert poesi me her snakkar om, for viss ein kjem dit, hender det at poeten med eitt dreg oss ut or biletsamanhengen i diktet. Men dei kan også bygge opp bilete, motsetnadsfylte, vibrerande, uhyggelege: «et barberblad// ligger på bunnen/ av døpefonten// og kan forandre liv/ hvis det brukes riktig».
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt
Ingvild Lothe:
Barnet er som skåret ut av tung silke
Kolon forlag
Ingvild Lothes debutbok Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (2016) kom i heile fem opplag. Det er sjeldan noko slikt skjer, men kanskje trefte nett desse dikta livskjensla til fleire. Romanen Havfruehjerte frå 2019 var sterkt influert av uttrykksmåtane i poesien.
Barnet er som skåret ut av tung silke er Lothes andre diktbok. Stilen er attkjenneleg lothesk, kontant, ærleg og rå. Sjølv om tematikkane handlar om dei såkalla nære tinga, der barnet, omsorga og moderskapet er viktige omdreiingspunkt, kan ein spore motsetnadane som strøymer gjennom forfattarskapen til Lothe også i desse dikta: mellom draumen og idealiteten på eine sida, og realitetane og det trivielle på den andre.
«Ingvild Lothes dikt er prega av høg poetisk energi.»
Hos Lothe kolliderer dette, og dikta fangar inn augeblikka der det støyter saman og krakelerer. Effekten er at ein kjenner at det lyriske eget står fram nakent, og at språket kjennest ærleg. Og slik kan linene vippe mellom omsorg og brutalt maktperspektiv: «små føtter ligger og hviler i håndflaten min // de kan ennå ikke gå / fra meg».
I staden for å skrive om andre og lidingane deira skriv det lyriske eget «heller om solen/ slik jeg kjenner den». Lothe skriv altså ein type vedkjenningspoesi. Og vedkjenninga verkar genuin fordi ho i tillegg rommar humor og ironisk distanse – sjølv om det også berre kan vere ei maske.
Dikta er vende mot jorda og det jordiske. Det lyriske eget freistar avgrense verda og ramme inn livet: Hagen, men også ein økologisk impuls, er eit gjennomgåande motiv i boka. Alt i eit av dei første dikta høyrer ein at «rundt hagen bygger jeg et gjerde/ for å holde barna på plass». Vidare høyrer ein om korleis hagen vert dyrka opp med tulipanlauk, fikentre og diverse grønsaker, men «potetene råtnet bort/ i det evige sommerregnet», og brunsniglane er aktive, «alt det resterende gikk til dem».
Den ideelle miniatyrverda, med hagen, barna og dei nære tinga, slår altså ofte sprekkar og vert overskriden, for etter dei har ete sashimi til middag, «bruker jeg/ mine siste kroner/ på å kjøpe aksjer/ i SalMar og Lerøy/ skal de først ødelegge/ mine barndoms sjøer/ skal jeg ha min del».
Ingvild Lothes dikt er prega av høg poetisk energi, av samanstøytar og levde motsetnadar. Av ironi, humor og alvor. Det er ikkje berre ein avansert, velformulert poesi me her snakkar om, for viss ein kjem dit, hender det at poeten med eitt dreg oss ut or biletsamanhengen i diktet. Men dei kan også bygge opp bilete, motsetnadsfylte, vibrerande, uhyggelege: «et barberblad// ligger på bunnen/ av døpefonten// og kan forandre liv/ hvis det brukes riktig».
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Morten Søberg er direktør for samfunnskontakt i SpareBank 1 og har skrive fleire essaysamlingar om økonomi, politikk og skriftkultur.
Foto: Spartacus
Fall og vekst i Sør-Atlanteren
Morten Søberg er best når han ser vidare enn pengestellet.
I heimen sin på Norneshaugane ved Sogndal har Idar Mo forfatta eit hundretal innlegg om norsk samferdslepolitikk, dei fleste om uforstanden i satsinga på jernbanen.
Foto: Per Anders Todal
Talknusaren og den store avsporinga
For Idar Mo i Sogndal er ikkje buss for tog noko å sukke over. Det er framtida.
Tanya Nedasjkivska i Butsja i Ukraina sørger over ektemannen, som var mellom dei mange myrda sivilistane som russiske invasjonsstyrkar på retrett lèt etter seg langs gatene i 2022.
Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB
«Utan den militære støtta ville Ukraina i dag vore okkupert av Russland.»
Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt
Arvingane til Amundsen
Om lag 200 menneske vitjar Sørpolen kvart år. Denne sesongen sette fire nordmenn av garde på ski. Ikkje alle kom fram.
Hübner (t.v.) mot verdsmeister Karpov i 1979.
Foto: Rob Croes / Anefo
Doktor utan fjas
Den mest akademiske sjakkspelaren i historia døydde sundag 5. januar, 76 år gamal.