Huset med dei rare i
Andres selskap blei også mitt selskap, takk vere ein stødig og vital forfattar.
Jonas Sundquist bur i Oslo og er nyhenderedaktør i Psykologisk.no.
Foto: Lina Hindrum
Roman
Jonas Sundquist:
Andres selskap
Cappelen Damm
Jonas Sundquists andre roman, Andres selskap, startar slik: «Himmelen var rosa, og sjøen gul, den kvelden Aleksander slo til han ministersønnen så nesa brakk.» Ja takk, då vil eg gjerne lese vidare. Det viste seg at leseiveren min heldt seg gjennom heile romanen.
Ikkje at ikkje nokon før har skrive om ein gjeng som drar på hyttetur og opplever flokar og rabalder. Sundquists forteljing gir seg ikkje ut for å vere spesielt original, men det er levande litteratur. Det er tyngd og snert i både språk og personskildringar, i replikkføring og situasjonsattgiving.
«Noe var galt»
Nokre unge menn og kvinner, som i studietida har utgjort samanslutninga «Selskapet», møtest på Aleksanders storslegne sommarhus på Nøtterøy. Straumen er gått, og det er duka for improvisasjon.
Gjengen kjem etter alle solemerke frå Oslo vest, og blir eksempelvis presenterte slik: «Aleksander var politiker og led av en rekke mystiske helseplager; Herman Falsen var hypokonder og kunne det periodiske system på rams; Ludvig von Richthofen spilte badminton og ble regelmessig tatt ut av skolen for å seile med familien […].» Influensaren Hedda står oppi ei plagiatsak, det er noko rart med Aleksander, og hovudpersonen Balder ber på løyndomar som dei færraste får ta del i.
Det viser seg at sjølve huset skjuler ein gedigen løyndom, i tillegg til at det knirkar og er omsverma av svarte kråker, og Balder gjentar: «Noe var galt.» Ingenting er meir urovekkande enn: «Jeg kunne ikkje sette fingeren på det, men.» Kombinasjonen av eit overklasseselskap og grøssande sommarhusomgivnader sender i norsk samanheng tankane til Bernhard Borges (André Bjerke) psykologiske thrillerar, med De dødes tjern som den mest kjente. Men hos Jonas Sundquist ligg vekta meir på skildringa av samspelet mellom dei ulike personane. Det er uhygge nok der.
Presist mellom linjene
Gjengen inviterer til fest, eigedommen fløymer over av folk med ulik grad av manerar og ansvarskjensle, og kontrollen er i grunnen tapt idet invitasjonane går ut. Historia om denne varme og tørre skogbrannsommaren 2018 blir gjenfortalt til eit «du» fem år seinare; romanen vekslar dermed mellom forteljarperspektiv, noko som skaper dynamikk.
Eg blir gripen av dei kløktige skildringane som gir liv til alle desse fasadenevrotikarane, men først og fremst blir eg slått av Sundquists kontroll over eigne språklege reiskapar. Hedda blir omtalt slik: «I stedet levde hun et gåtefullt og travelt liv; alltid på vei til en uklar avtale, alltid midtveis i et uspesifisert prosjekt.» I sin ulne ham er setninga presis. Eller når ein festdeltakar blir presentert slik: «en gubbete tjuetreåring som sa han jobbet i NRK (med lengselsfullt trykk på K-en)». Gitt konteksten humrar eg til og med over denne setninga, tilsynelatande liketil (men personane ravar rundt i alkoholrus): «Til vår forbauselse var krokket en fabelaktig idé.»
Andres selskap er skriven med overskot, men òg med kjensle for alvoret som ligg djupt i kvart menneske, kanskje særs djupt. Når vi får små glimt av det irrasjonelle eller ugjennomtenkte som oppstår i karakterane, er det som å bli nappa i av djupvassfiskar.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Jonas Sundquist:
Andres selskap
Cappelen Damm
Jonas Sundquists andre roman, Andres selskap, startar slik: «Himmelen var rosa, og sjøen gul, den kvelden Aleksander slo til han ministersønnen så nesa brakk.» Ja takk, då vil eg gjerne lese vidare. Det viste seg at leseiveren min heldt seg gjennom heile romanen.
Ikkje at ikkje nokon før har skrive om ein gjeng som drar på hyttetur og opplever flokar og rabalder. Sundquists forteljing gir seg ikkje ut for å vere spesielt original, men det er levande litteratur. Det er tyngd og snert i både språk og personskildringar, i replikkføring og situasjonsattgiving.
«Noe var galt»
Nokre unge menn og kvinner, som i studietida har utgjort samanslutninga «Selskapet», møtest på Aleksanders storslegne sommarhus på Nøtterøy. Straumen er gått, og det er duka for improvisasjon.
Gjengen kjem etter alle solemerke frå Oslo vest, og blir eksempelvis presenterte slik: «Aleksander var politiker og led av en rekke mystiske helseplager; Herman Falsen var hypokonder og kunne det periodiske system på rams; Ludvig von Richthofen spilte badminton og ble regelmessig tatt ut av skolen for å seile med familien […].» Influensaren Hedda står oppi ei plagiatsak, det er noko rart med Aleksander, og hovudpersonen Balder ber på løyndomar som dei færraste får ta del i.
Det viser seg at sjølve huset skjuler ein gedigen løyndom, i tillegg til at det knirkar og er omsverma av svarte kråker, og Balder gjentar: «Noe var galt.» Ingenting er meir urovekkande enn: «Jeg kunne ikkje sette fingeren på det, men.» Kombinasjonen av eit overklasseselskap og grøssande sommarhusomgivnader sender i norsk samanheng tankane til Bernhard Borges (André Bjerke) psykologiske thrillerar, med De dødes tjern som den mest kjente. Men hos Jonas Sundquist ligg vekta meir på skildringa av samspelet mellom dei ulike personane. Det er uhygge nok der.
Presist mellom linjene
Gjengen inviterer til fest, eigedommen fløymer over av folk med ulik grad av manerar og ansvarskjensle, og kontrollen er i grunnen tapt idet invitasjonane går ut. Historia om denne varme og tørre skogbrannsommaren 2018 blir gjenfortalt til eit «du» fem år seinare; romanen vekslar dermed mellom forteljarperspektiv, noko som skaper dynamikk.
Eg blir gripen av dei kløktige skildringane som gir liv til alle desse fasadenevrotikarane, men først og fremst blir eg slått av Sundquists kontroll over eigne språklege reiskapar. Hedda blir omtalt slik: «I stedet levde hun et gåtefullt og travelt liv; alltid på vei til en uklar avtale, alltid midtveis i et uspesifisert prosjekt.» I sin ulne ham er setninga presis. Eller når ein festdeltakar blir presentert slik: «en gubbete tjuetreåring som sa han jobbet i NRK (med lengselsfullt trykk på K-en)». Gitt konteksten humrar eg til og med over denne setninga, tilsynelatande liketil (men personane ravar rundt i alkoholrus): «Til vår forbauselse var krokket en fabelaktig idé.»
Andres selskap er skriven med overskot, men òg med kjensle for alvoret som ligg djupt i kvart menneske, kanskje særs djupt. Når vi får små glimt av det irrasjonelle eller ugjennomtenkte som oppstår i karakterane, er det som å bli nappa i av djupvassfiskar.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Dei fleste som satsar på eigen solkraftproduksjon, vil gjerne tru at dei bidreg til reduserte utslepp av klimagassar.
Foto: Frank May / NTB
Solkraftproduksjon: «Dei fleste vil vel gjerne tru at dei bidreg til reduserte utslepp av klimagass.»
Ane Barmen er utdanna skodespelar og musikkvitar. Ho har tidlegare skrive to romanar.
Foto: Maria Olivia Rivedal
Ane Barmen skriv med snert og humor og ein bit alvor om sånt som skjer seg.
Teikning: May Linn Clement
Oppbretta brok i bratta
«Å bretta er i grunnen ‘å gjera bratt’, og i norrønt hadde bretta just tydinga ‘reisa opp, reisa seg’.»
Ole Paus døydde før sjølvbiografien var ferdigskriven.
Foto: Nina Djæff
Eit sandkorn i maskineriet
Ole Paus skriv mest om slektsbakgrunn og mindre om artistkarrieren i sjølvbiografien sin, men det forklarar likevel mennesket Ole Paus.
Eit hus i Ål kommune vart teke av jordskred under ekstremvêret "Hans" i august i fjor.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
Husforsikring i hardt vêr
Kan klimaendringane føre til at også norske heimar blir umoglege å forsikre?