Forsking og fiksjon
Gøhril Gabrielsen skriv med teft og innsikt om å miste seg sjølv.
Gøhril Gabrielsen har fått tre litterære prisar for romanane sine.
Foto: Per Are Løkke
Roman
Gøhril Gabrielsen:
Ankomst
Aschehoug
Gøhril Gabrielsen blei fort lagd merke til da ho entra den litterære scenen i 2006 med debutromanen Unevnelige hendelser. Elleve år og tre bøker seinare sit ho med tre litterære prisar, der Tanums kvinnestipend og Amalie Skram-prisen ragar høgast. Årets bok – den femte romanen hennar – viser at ho stadig er på rett veg og i utvikling i det språklege, i det litterære og i den psykologiske portretteringa av «kvinner på randen».
Handlinga er lagd til Finnmark, som ho sjølv kjem frå, midtvinters, og så langt ut i øydemarka ein kan komme før storhavet overtar. Der hekkar koloniar av sjøfugl, og den kvinnelege forteljaren har reist dit for å drive grunnforsking om klimaendringar og fugledød. Ho har eit ryddig forhold til forskingsoppdraget; verre står det til i privatlivet, der ho har forlate ein mann og knytt seg til ein ny, med ungar på begge sider. Det er her den psykologiske teften til Gabrielsen kjem til sin rett, for ho opererer med ein svært upåliteleg forteljar.
Irrasjonelle fantasiar
Denne namnlause forteljaren ventar heile tida på at elskaren skal komme, men han dukkar aldri opp. Den psykopatiske eksen trugar også med å komme, og kanskje dukkar han opp i sluttscenen. Dette spenningsgrepet blir kopla til ei tragisk hending på staden tilbake i 1860-åra, da ein familie slo seg ned og rydda eit småbruk i øydemarka, og var dei einaste og siste som budde der.
Det er her den objektive forskaren mistar grepet i det verkelege og gir seg over i irrasjonelle fantasiar kring det som hende for lenge sidan. Ho diktar seg inn i livet dei levde, ei innleving som samtidig blir projisert på hennes eigne røynsler og forholdet til han ho meir eller mindre har flykta frå.
Storm og stille
Oppi dette er det storslåtte naturskildringar frå ein finnmarkskyst vinterstid: dei brå skifta mellom storm og stille, nordlyset, dagane som blir lengre, landskapet som speglar sinnsstemningar og opnar for ein mystikk der det irrasjonelle blir ein del av logikken i teksten og i framstillinga til forteljaren.
Djupast sett handlar det kanskje om skuld og ansvar for naturen og for dei nære relasjonane, utan at dette går i hop slik forteljaren ønsker.
Gøhril Gabrielsen har levert ein roman det er verd å merke seg denne hausten.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Gøhril Gabrielsen:
Ankomst
Aschehoug
Gøhril Gabrielsen blei fort lagd merke til da ho entra den litterære scenen i 2006 med debutromanen Unevnelige hendelser. Elleve år og tre bøker seinare sit ho med tre litterære prisar, der Tanums kvinnestipend og Amalie Skram-prisen ragar høgast. Årets bok – den femte romanen hennar – viser at ho stadig er på rett veg og i utvikling i det språklege, i det litterære og i den psykologiske portretteringa av «kvinner på randen».
Handlinga er lagd til Finnmark, som ho sjølv kjem frå, midtvinters, og så langt ut i øydemarka ein kan komme før storhavet overtar. Der hekkar koloniar av sjøfugl, og den kvinnelege forteljaren har reist dit for å drive grunnforsking om klimaendringar og fugledød. Ho har eit ryddig forhold til forskingsoppdraget; verre står det til i privatlivet, der ho har forlate ein mann og knytt seg til ein ny, med ungar på begge sider. Det er her den psykologiske teften til Gabrielsen kjem til sin rett, for ho opererer med ein svært upåliteleg forteljar.
Irrasjonelle fantasiar
Denne namnlause forteljaren ventar heile tida på at elskaren skal komme, men han dukkar aldri opp. Den psykopatiske eksen trugar også med å komme, og kanskje dukkar han opp i sluttscenen. Dette spenningsgrepet blir kopla til ei tragisk hending på staden tilbake i 1860-åra, da ein familie slo seg ned og rydda eit småbruk i øydemarka, og var dei einaste og siste som budde der.
Det er her den objektive forskaren mistar grepet i det verkelege og gir seg over i irrasjonelle fantasiar kring det som hende for lenge sidan. Ho diktar seg inn i livet dei levde, ei innleving som samtidig blir projisert på hennes eigne røynsler og forholdet til han ho meir eller mindre har flykta frå.
Storm og stille
Oppi dette er det storslåtte naturskildringar frå ein finnmarkskyst vinterstid: dei brå skifta mellom storm og stille, nordlyset, dagane som blir lengre, landskapet som speglar sinnsstemningar og opnar for ein mystikk der det irrasjonelle blir ein del av logikken i teksten og i framstillinga til forteljaren.
Djupast sett handlar det kanskje om skuld og ansvar for naturen og for dei nære relasjonane, utan at dette går i hop slik forteljaren ønsker.
Gøhril Gabrielsen har levert ein roman det er verd å merke seg denne hausten.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Djupast sett handlar det kanskje om skuld og ansvar for naturen og for dei nære relasjonane.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.