Litterær sakprosa

Victoria Belim:

Røde sirener. En ukrainsk familie­historie

Aschehoug

Russlands invasjon av Ukraina i byrjinga av 2022 kom uventa på mange. Overraskinga var kanskje enda større over viljen og evna hos det ukrainske folket til å forsvare seg. For å forstå samtida er det nødvendig å kjenne historia, og Røde sirener pløyer veg inn i den turbulente fortida til Ukraina.

Vika reiste frå Ukraina til USA få år etter at Sovjetsamveldet kollapsa og heimlandet vart sjølvstendig. Ho held god kontakt med onkelen Vladimir som har busett seg i Tel Aviv, men Russlands invasjon av Krim fører til ein opprivande krangel.

Vika har berre forakt for det sovjetiske prosjektet, men onkelen ser nostalgisk attende og meiner at ho er hjernevaska av vestlege medium. Krangelen fører til at Vika reiser for å besøke Ukraina og mormora Valentina som framleis bur i landsbyen Berig.

Tragedie og statistikk

«Eitt enkelt dødsfall er ein tragedie. Ein million dødsfall er statistikk.» Om Stalin faktisk sa dette, er omstridt, men nettopp her ligg styrken til den litterære sakprosaen. Han har evne til å formidle og gjere levande historiske hendingar på ein måte som statistikk og fakta sjeldan får til.

Victoria Belim fortel om familien sin, og gjennom denne også historia til Ukraina. Ho avgrensar seg hovudsakeleg til det tjuande hundreåret, men det er nok å ta av. Tilfeldigvis oppdagar Vika at ho har ein onkel, Nikodim, som forsvann i 1930-åra. Dette var tida for dei politiske utreinskingane, som med den aukande paranoiaen fekk stadig meir katastrofale dimensjonar. Dei ulike regionane fekk tildelt kvotar på forrædarar som skulle identifiserast og straffast. Dei mest ambisiøse lokale administrasjonane søkte gjerne om større kvotar. Mysteriet omkring Nikodim blir den raude tråden vi følgjer gjennom boka.

«Jeg var en tosk», svarer oldemora, Asya, når Vika spør kvifor ho gifta seg med Sergij. «Han hadde et rasjoneringskort». Dei gifta seg under holodomor, hungersnauda i 1932–33, eit resultat av Stalins aggressive kollektivisering av jorda og skattlegging av landbruket. Over fem millionar menneske døydde. Det nøyaktige talet er usikkert, som Khrusjtsjov sa: «Ingen heldt teljinga.»

Asya var lærar, og elevane svalt. Før dagens undervisning tok til, hende det at ho grov graver til dei barna som ikkje lenger hadde familie. Trass i mange ulikskapar mellom dei, var ho lykkeleg med Sergij. Han var ung vaksen på 1920-talet då landbrukspolitikken vart mindre dogmatisk, økonomien fekk ein kortvarig oppgang, og livet på landsbygda var lettare.

Den Ukrainske sovjetrepublikkens grenser vart definert, og styresmaktene oppmuntra folk til å bruke det ukrainske språket. Sergij kjempa mot nazistane i den store fedrelandskrigen og mista eit bein, men var av dei heldige som overlevde. Han hadde hyllemeter med Lenins verk og vart tru mot bolsjevismen livet ut. Akkurat dette siste går litt under radaren, og det kunne ha vore interessant om forfattaren hadde gått djupare inn i kvifor han tviheldt på trua si på denne saka.

Den ukrainske jorda

Trass i dei grufulle handlingane som verkar å vere utan ende, korrupsjonen, historieforfalskingane og det ugjennomtrengelege sovjetiske byråkratiet, er dette ei vakker forteljing. Livet på landsbygda er skildra med stor kjærleik. Der finst mellom anna agurkkviskrarar, ein dresskledd gartnar og ein broderikurator som bur på kyrkjeloftet og må selje den flotte, blonde fletta si for å brødfø seg over vinteren.

Fokus ligg framleis på stridens kjerne: den meterdjupe, svarte og fruktbare ukrainske jorda. Samtalene under kirsebærtre i blom dreier seg ofte om poteter, tomatar og agurkar. Minnet om holodomor sit framleis hardt i hos den eldre generasjonen og forplantar seg vidare inn i den neste. Plikta mot jorda og matauken kjem først av alt.

Den litterære spenningskurva kan iblant verke litt overflødig og liksom pressa på teksten, men utover det kan eg berre konkludere med at Røde sirener er ei velskriven og djupt rørande bok.

Guri Sørnes

Guri Sørnes er litteraturvitar og radioteknikar.