Einsemda i fellesskapen
Hilde Stålskjær Osen skriv vart og fint om å finne seg sjølv.
Hilde Stålskjær Osen er debutant.
Foto: Lena Knutli
Roman
Hilde Stålskjær Osen:
Vi bare kjører, så ser vi
Cappelen Damm
I ein alder av 40 debuterer Hilde Stålskjær Osen med ein kort tekst på rundt hundre sider; i realiteten er det snakk om 70 tekstsider. Da skal det heile vere svært fortetta og finstemt innanfor rammene av tid og rom som handlinga utspeler seg i.
Ung forteljar
Osen legg handlinga til ein tettstad langs kysten, sett gjennom auga til den namnlause eg-forteljaren, ei ung jente på rundt 20 år. Etter vidaregåande jobbar ho på det lokale hotellet, venninna jobbar i lakseindustrien og kjærasten reiser i utanriksfart for å tene til eige hus med mora som næraste nabo. Heimstad, slekt, nære relasjonar og familiens fangenskap synest å stå sentralt hos Osen, og ho turnerer det utan store bokstavar og tydelege føringar; ho viser det utan å seie det.
Den unge forteljaren lever eit enkelt, ureflektert og overflatisk liv innanfor rammene som bensinstasjonen, Felleskjøpet, Coop Mega, kaia med Hurtigruta, hotellet og bustadfeltet gir. På fritida ser ho TV-seriar og DVD-filmar, køyrer rundt med kjærasten, går på fest i helgene slik dei andre gjer, samtidig som ho kjenner på ei indre uro som meir og meir kjem til overflata; ho ventar på at livet skal begynne, at noko skal hende som tar henne bort frå den tomheita og mistrivselen ho kjenner og som kanskje har med identitetssøking å gjere. «Kanskje jeg ikke følger med i mitt eget liv, at jeg ikke er interessert nok», tenkjer ho. «Jeg (…) kompliserer alt», tenkjer ho vidare mens venninna meiner at «alt er enkelt», liksom at refleksjon er din verste fiende.
Kystsamfunn
Romandebutanten rissar med nennsam hand opp portrettet av eit ungt sinn på terskelen til vaksenlivet. Like nennsamt viser ho fram eit kystsamfunn som sett utanfrå liknar eit postkort, men under den glansa overflata er det mangt som skurrar, sjølv om radioen og TV-en står på heile tida for å halde einsemd og angst på armlengds avstand.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Hilde Stålskjær Osen:
Vi bare kjører, så ser vi
Cappelen Damm
I ein alder av 40 debuterer Hilde Stålskjær Osen med ein kort tekst på rundt hundre sider; i realiteten er det snakk om 70 tekstsider. Da skal det heile vere svært fortetta og finstemt innanfor rammene av tid og rom som handlinga utspeler seg i.
Ung forteljar
Osen legg handlinga til ein tettstad langs kysten, sett gjennom auga til den namnlause eg-forteljaren, ei ung jente på rundt 20 år. Etter vidaregåande jobbar ho på det lokale hotellet, venninna jobbar i lakseindustrien og kjærasten reiser i utanriksfart for å tene til eige hus med mora som næraste nabo. Heimstad, slekt, nære relasjonar og familiens fangenskap synest å stå sentralt hos Osen, og ho turnerer det utan store bokstavar og tydelege føringar; ho viser det utan å seie det.
Den unge forteljaren lever eit enkelt, ureflektert og overflatisk liv innanfor rammene som bensinstasjonen, Felleskjøpet, Coop Mega, kaia med Hurtigruta, hotellet og bustadfeltet gir. På fritida ser ho TV-seriar og DVD-filmar, køyrer rundt med kjærasten, går på fest i helgene slik dei andre gjer, samtidig som ho kjenner på ei indre uro som meir og meir kjem til overflata; ho ventar på at livet skal begynne, at noko skal hende som tar henne bort frå den tomheita og mistrivselen ho kjenner og som kanskje har med identitetssøking å gjere. «Kanskje jeg ikke følger med i mitt eget liv, at jeg ikke er interessert nok», tenkjer ho. «Jeg (…) kompliserer alt», tenkjer ho vidare mens venninna meiner at «alt er enkelt», liksom at refleksjon er din verste fiende.
Kystsamfunn
Romandebutanten rissar med nennsam hand opp portrettet av eit ungt sinn på terskelen til vaksenlivet. Like nennsamt viser ho fram eit kystsamfunn som sett utanfrå liknar eit postkort, men under den glansa overflata er det mangt som skurrar, sjølv om radioen og TV-en står på heile tida for å halde einsemd og angst på armlengds avstand.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Romandebutanten rissar med nennsam hand opp portrettet av eit ungt sinn på terskelen til vaksenlivet.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.