Å kome fram til dagen
Dikta til Sarah Selmer er prega av klarleik og biletkraft.
Sarah Selmer har skrive fleire diktsamlingar.
Foto: Trude Rønnestad
Dikt
Sarah
Selmer:
I dødeboka
Gyldendal
2019
I I dødeboka av Sarah Selmer sirklar ikkje berre eg-personen kring døden til ein ho har eit nært forhold til, ho fører dialogar med den avdøde. Tittelen på Selmers femte bok refererer til den fire tusen år gamle egyptiske dødeboka, som også vert kalla «boka for å gå ut i dagen». Ein meiner at dei egyptiske gravformulara, som vart lagde i munnen på den døde, skulle følgje og hjelpe den døde gjennom underverda. Ikkje berre tittelen, men også dikta i Selmers bok går i dialog med gravtekstane frå denne fjerne fortida.
I eit dels sverjande, profetisk språk, med utprega rytmiske kvalitetar, vert òg den levande leia gjennom minna og sorga. I eitt og same prosadikt spring dialogen i fleire retningar og mellom ulike instansar, samstundes som språkbileta opnar nye moglege vegar. I tillegg til at dikta vender seg til den døde, og den døde til den levande, vert konkrete minne og gløymsle antyda, og ein finn ansatsar til refleksjonar kring døden og livet og avsetningar frå dødsoppfatningar i religion og vitskap.
Den egyptiske dødeboka er ei tekstsamling i den forstand at tekstane ikkje står i ei bestemt rekkefølgje og ikkje utgjer eit system eller ein orden. Dei skildrar heller ingen føreskriven veg, og målet er like ubestemt som vegen. I det enkelte prosadiktet til Selmer, og boka som heilskap, vert også omgrep som framdrift og utvikling, som ein ofte førestiller seg som ei line og som medvitet vårt verkar så besett av, vanskeleg å nytte – trass i at reisemotivet og ulike retningsvisarar er langt framme i tekstane.
Spenningane i tekstane er poetisk og språkleg funderte og står fram som motsetnadar, utdjupingar og tersklar, og ikkje minst som enkeltståande bilete som formeleg sprengjer seg plass i teksten: «og i hvert sandkorn har et fjell rast sammen», eller «Du er en bit himmel i et puslespill». Og ein finn mykje klokt og tankevekkjande, til dømes om gløymsle og minne, så vel i meir prosaisk klartekst som biletleg: «Glemsel er lyden som ikkje lar seg identifisere.»
Sarah Selmer har skrive ein fin poetisk reisegaid i dødsriket og minneverda. Sjølv om språkføringa iblant nærmar seg ein magisk og rituell diksjon, eig det klarleik, venleik og biletkraft som kallar på lesarens merksemd.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt
Sarah
Selmer:
I dødeboka
Gyldendal
2019
I I dødeboka av Sarah Selmer sirklar ikkje berre eg-personen kring døden til ein ho har eit nært forhold til, ho fører dialogar med den avdøde. Tittelen på Selmers femte bok refererer til den fire tusen år gamle egyptiske dødeboka, som også vert kalla «boka for å gå ut i dagen». Ein meiner at dei egyptiske gravformulara, som vart lagde i munnen på den døde, skulle følgje og hjelpe den døde gjennom underverda. Ikkje berre tittelen, men også dikta i Selmers bok går i dialog med gravtekstane frå denne fjerne fortida.
I eit dels sverjande, profetisk språk, med utprega rytmiske kvalitetar, vert òg den levande leia gjennom minna og sorga. I eitt og same prosadikt spring dialogen i fleire retningar og mellom ulike instansar, samstundes som språkbileta opnar nye moglege vegar. I tillegg til at dikta vender seg til den døde, og den døde til den levande, vert konkrete minne og gløymsle antyda, og ein finn ansatsar til refleksjonar kring døden og livet og avsetningar frå dødsoppfatningar i religion og vitskap.
Den egyptiske dødeboka er ei tekstsamling i den forstand at tekstane ikkje står i ei bestemt rekkefølgje og ikkje utgjer eit system eller ein orden. Dei skildrar heller ingen føreskriven veg, og målet er like ubestemt som vegen. I det enkelte prosadiktet til Selmer, og boka som heilskap, vert også omgrep som framdrift og utvikling, som ein ofte førestiller seg som ei line og som medvitet vårt verkar så besett av, vanskeleg å nytte – trass i at reisemotivet og ulike retningsvisarar er langt framme i tekstane.
Spenningane i tekstane er poetisk og språkleg funderte og står fram som motsetnadar, utdjupingar og tersklar, og ikkje minst som enkeltståande bilete som formeleg sprengjer seg plass i teksten: «og i hvert sandkorn har et fjell rast sammen», eller «Du er en bit himmel i et puslespill». Og ein finn mykje klokt og tankevekkjande, til dømes om gløymsle og minne, så vel i meir prosaisk klartekst som biletleg: «Glemsel er lyden som ikkje lar seg identifisere.»
Sarah Selmer har skrive ein fin poetisk reisegaid i dødsriket og minneverda. Sjølv om språkføringa iblant nærmar seg ein magisk og rituell diksjon, eig det klarleik, venleik og biletkraft som kallar på lesarens merksemd.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Sarah Selmer har skrive ein fin poetisk reisegaid i dødsriket og minneverda.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.