Spekesild
Havets sølv er ein skatt vi ikkje har råd å miste.
Tenk godt etter: Kva var livet utan spekesild?
Foto: Wikimedia Commons
For ei tid sidan fekk eg ein telefon frå ein lesar. Det hender ikkje så ofte, men er desto hyggelegare – sjølv om det i dette høve dreidde seg om ein temmeleg opprørt og fortvila mann. Årsaka til fortvilinga var forståeleg: Etter ein lengre butikkrunde til dei fleste daglegvarebutikkar i Oslo-området hadde han ikkje lukkast i å få tak i spekesild. Tvert om var han blitt fortald at den vara ikkje lenger var å få tak i.
Eg var i utgangspunktet bitte litt skeptisk: Kunne det no verkeleg stemme at det ikkje lenger var mogleg å få tak i spekesild i Noreg? Det vil jo i så fall rokke ved heile grunnfjellet vårt, vil det ikkje? Eg meiner, kva var Noreg og nordmenn utan sild og potet? Om spekesild ikkje er favorittretten til fjortenåringane, tyder det at vi berre skal legge henne bak oss og gløyme henne? Underteikna var heller ikkje særleg glad i spekesild som tenåring, men no er det på lista over favorittrettar.
Det var difor med ei viss kribling eg søkte opp spekesild på marknadsleiande fiskeforedlar Findus si nettside. Og har du sett: Det som møtte meg, var ein parentes med beskjeden «utgått frå sortiment».
Alternativ
Med eitt kjente eg meg ekstra heldig som har ein svoger som jobbar i pelagisk fiske og lagar knakande god spekesild heime. Men det kan då ikkje vere meininga at det skal verte den einaste måten å få tak i spekesild på i framtida – at alle dei som ikkje er like heldige, må nøye seg med å møte spekesild som ein tekst i ei bok eller eit kuriøst innslag på Norge Rundt?
Og heldigvis er vi ikkje der enno. Etter eit litt djupare søk synte det seg at Findus ikkje var den einaste produsenten av spekesild her til lands: Både Lofoten, Norway Seafoods (ein del av Lerøy-konsernet) og Norgesgruppens EMV-merkevare Fiskemannen produserer framleis spekesild i Noreg, for den norske marknaden.
Men det set i gong nokre tankar: Korleis er det eigentleg vi forvaltar matarven vår? Dei siste tiåra har vi fått lokalmatprogram, Bondens Marked landet rundt og ein diger matfestival i hovudstaden kvar haust, glansa matmagasin som utelukkande skriv om norsk mat og eit nordisk restaurantkjøkken i verdsklasse – mellom anna. Likevel er vi altså ikkje komen lenger enn at Findus tek spekesilda ut av sortimentet, utan at nokon, bortsett frå ein tilfeldig sildeengasjert eldre herremann, eigentleg får det med seg.
Råvaremangel
Ein gong var spekesild noko dei fleste ved kysten ordna sjølv, og så selde dei det innover i landet. Framleis kan vi lage spekesild sjølve: Det einaste vi treng er fersk sild av ein viss storleik, og salt. Silda kan spekast rund eller fileterast, men skal ligge i saltet i nokre veker – etter smak og behag. Aller beste råstoffet er den feite haustsilda.
Og der oppstår sjølvsagt problemet: Kor får vi tak i fersk, feit haustsild no for tida? Ikkje på Kiwi, i alle fall, eller på Rema, nokon stad eg kjenner til. Slik har vi i praksis vorte avhengig av at industrien leverer tradisjonsrett etter tradisjonsrett: Om det no gjeld fiskegrateng, fiskekaker, mylse, fenalår eller raspeballar, er dei i stadig større grad vorten ferdigmat.
Findus har ikkje noko ekstra ansvar for å ta vare på den norske spekesildtradisjonen. Dei har ikkje ansvar for anna enn si eiga botnlinje, og truleg er det denne dei har tenkt på når dei no har fjerna spekesilda frå sortimentet sitt.
Det tyder ikkje at dei ikkje kan ta litt ekstra ansvar for å ta vare på tradisjonsmaten vår, likevel. Eg kan ikkje hugse sist eg såg ein reklamekampanje for spekesild, verken frå Findus, Lerøy, Lofoten eller Norgesgruppen. Det er ikkje noko kvalitetsmessig i vegen for at spekesild kan verte minst like hipt og trendy som sushi og sashimi vart for nokre år sidan. Silda har til og med det fortrinnet over oppdrettslaksen at ho er berekraftig fiska og eitt hundre prosent lokal. Og så kan ho brukast til så mykje meir enn middag med kokte poteter: Tenk på sursild, rømmesild og spekesild i lompe med ferskost og sylta raudlauk – og så bortetter.
Eg trur det er lenge sidan fiskematprodusentane har hatt eit så tradisjonsinteressert publikum som dei har no. Her er det berre å hive seg på – saman kan vi gje spekesilda stjerna ho fortener.
Siri Helle
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
For ei tid sidan fekk eg ein telefon frå ein lesar. Det hender ikkje så ofte, men er desto hyggelegare – sjølv om det i dette høve dreidde seg om ein temmeleg opprørt og fortvila mann. Årsaka til fortvilinga var forståeleg: Etter ein lengre butikkrunde til dei fleste daglegvarebutikkar i Oslo-området hadde han ikkje lukkast i å få tak i spekesild. Tvert om var han blitt fortald at den vara ikkje lenger var å få tak i.
Eg var i utgangspunktet bitte litt skeptisk: Kunne det no verkeleg stemme at det ikkje lenger var mogleg å få tak i spekesild i Noreg? Det vil jo i så fall rokke ved heile grunnfjellet vårt, vil det ikkje? Eg meiner, kva var Noreg og nordmenn utan sild og potet? Om spekesild ikkje er favorittretten til fjortenåringane, tyder det at vi berre skal legge henne bak oss og gløyme henne? Underteikna var heller ikkje særleg glad i spekesild som tenåring, men no er det på lista over favorittrettar.
Det var difor med ei viss kribling eg søkte opp spekesild på marknadsleiande fiskeforedlar Findus si nettside. Og har du sett: Det som møtte meg, var ein parentes med beskjeden «utgått frå sortiment».
Alternativ
Med eitt kjente eg meg ekstra heldig som har ein svoger som jobbar i pelagisk fiske og lagar knakande god spekesild heime. Men det kan då ikkje vere meininga at det skal verte den einaste måten å få tak i spekesild på i framtida – at alle dei som ikkje er like heldige, må nøye seg med å møte spekesild som ein tekst i ei bok eller eit kuriøst innslag på Norge Rundt?
Og heldigvis er vi ikkje der enno. Etter eit litt djupare søk synte det seg at Findus ikkje var den einaste produsenten av spekesild her til lands: Både Lofoten, Norway Seafoods (ein del av Lerøy-konsernet) og Norgesgruppens EMV-merkevare Fiskemannen produserer framleis spekesild i Noreg, for den norske marknaden.
Men det set i gong nokre tankar: Korleis er det eigentleg vi forvaltar matarven vår? Dei siste tiåra har vi fått lokalmatprogram, Bondens Marked landet rundt og ein diger matfestival i hovudstaden kvar haust, glansa matmagasin som utelukkande skriv om norsk mat og eit nordisk restaurantkjøkken i verdsklasse – mellom anna. Likevel er vi altså ikkje komen lenger enn at Findus tek spekesilda ut av sortimentet, utan at nokon, bortsett frå ein tilfeldig sildeengasjert eldre herremann, eigentleg får det med seg.
Råvaremangel
Ein gong var spekesild noko dei fleste ved kysten ordna sjølv, og så selde dei det innover i landet. Framleis kan vi lage spekesild sjølve: Det einaste vi treng er fersk sild av ein viss storleik, og salt. Silda kan spekast rund eller fileterast, men skal ligge i saltet i nokre veker – etter smak og behag. Aller beste råstoffet er den feite haustsilda.
Og der oppstår sjølvsagt problemet: Kor får vi tak i fersk, feit haustsild no for tida? Ikkje på Kiwi, i alle fall, eller på Rema, nokon stad eg kjenner til. Slik har vi i praksis vorte avhengig av at industrien leverer tradisjonsrett etter tradisjonsrett: Om det no gjeld fiskegrateng, fiskekaker, mylse, fenalår eller raspeballar, er dei i stadig større grad vorten ferdigmat.
Findus har ikkje noko ekstra ansvar for å ta vare på den norske spekesildtradisjonen. Dei har ikkje ansvar for anna enn si eiga botnlinje, og truleg er det denne dei har tenkt på når dei no har fjerna spekesilda frå sortimentet sitt.
Det tyder ikkje at dei ikkje kan ta litt ekstra ansvar for å ta vare på tradisjonsmaten vår, likevel. Eg kan ikkje hugse sist eg såg ein reklamekampanje for spekesild, verken frå Findus, Lerøy, Lofoten eller Norgesgruppen. Det er ikkje noko kvalitetsmessig i vegen for at spekesild kan verte minst like hipt og trendy som sushi og sashimi vart for nokre år sidan. Silda har til og med det fortrinnet over oppdrettslaksen at ho er berekraftig fiska og eitt hundre prosent lokal. Og så kan ho brukast til så mykje meir enn middag med kokte poteter: Tenk på sursild, rømmesild og spekesild i lompe med ferskost og sylta raudlauk – og så bortetter.
Eg trur det er lenge sidan fiskematprodusentane har hatt eit så tradisjonsinteressert publikum som dei har no. Her er det berre å hive seg på – saman kan vi gje spekesilda stjerna ho fortener.
Siri Helle
Kor får vi tak i fersk, feit haustsild
no for tida?
Fleire artiklar
Sofi Oksanen er av dei forfattarane som har fått flest prisar i Norden. Bøkene hennar er omsette til 46 språk. Biletet er frå bokmessa i Wien i 2022.
Foto: Nicola Montfort / Wikimedia Commons
Vald mot kvinner som våpen
Sofi Oksanen ønskte å skrive ei bok som er tilgjengeleg for vanlege lesarar, som kan lesast utan kart og utan at ein treng følgje krigsnyhenda dag for dag. At essayet Putins krig mot kvinner skulle bli så skremmande, såg ho ikkje heilt for seg.
Gjengkrim – ein varsla katastrofe
Det går knapt ein dag utan grove valdshendingar i Oslo. Bak står gjengar og mektige kriminelle nettverk som har vakse fram dei siste ti åra.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
Studentar mot politi ved Columbia- universitetet 30. april, då Palestina- aktivist-leiren skulle rivast.
Foto: Caitlin Ochs / Reuters / NTB
Ekko frå sekstiåra
Demonstrasjonane mot Israel og Gaza-krigen på universitet i USA vekkjer til live minnet om studentoppstandane i seksti- og syttiåra.
Eit portrett av filosofen Germaine de Staël, ein sveitsisk filosof som levde og virka 17- og 1800-talet. Ho er ei av fleire kvinnelege filosofar som har fått meir merksemd dei siste åra, ikkje minst takka vere arbeidet til filosof Kristin Gjesdal.
Filosofiske forviklingar
Professor Tove Pettersen meiner filosofifaget har eit likestillingsproblem.