Er dette det første miljødiktet i Noreg?
Miljøengasjementet prega diktinga og livet til Sidsel Mørck (1937–2024).
Foto via Wikimedia Commons
Diktet
Sidsel Mørck: Giftene
Er dette det første miljødiktet i Noreg? Det kjem sjølvsagt an på kva ein legg i omgrepet, men diktet er blitt ståande som eit tidleg og tydeleg døme på miljøengasjementet som prega diktinga og livet til Sidsel Mørck (1937–2024).
Diktet er henta frå den andre diktsamlinga hennar, Dager kan vokse, frå 1969. Mørck var mellom anna inspirert av Rachel Carson og den banebrytande boka hennar Silent Spring/ Den tause våren (1963).
Mørck var òg opprørt over luftforureininga frå fabrikkane på Herøya i Grenland, i nærleiken av der ho budde med familien frå 1969 til 1979. Som kvinne, lyrikar og innflyttar fekk ho først mykje motbør og lite offentleg støtte for kampen mot dei skadelege utsleppa, men året etter skreiv om lag sju tusen under på underskriftsaksjonen til Skien og Omegn Husmorlag, og det blei etter kvart vanskeleg for industrieigarar og politikarar å ignorere kritikken.
Mørck skreiv innanfor dei fleste sjangrar, og ho sørgde for å setje uslettelege diktspor i oss som vaks opp på 1970- og 1980-talet, med samlingar som Erta berta sukkererta (1978) og Sur- og blid-vers (1987), med fleire. Ho heldt fast på engasjementet gjennom jappetid og skiftande politiske vindar, og ho fekk ei rekke prisar, som Rachel Carson-prisen i 1991 og Ossietsky-prisen i 2013.
I 1987 skreiv Sidsel Mørck diktet «Vår eneste himmel» i samband med at Brundtland-kommisjonen kom med rapporten Vår felles framtid. Diktet inneheld dei kjende avslutningslinjene: «Blå er vår eneste himmel/ grønn er vår eneste jord./ Her er vår eneste fremtid,/ nå setter vi våre spor!»
Cathrine Strøm
Giftene
Bare som irritabel kløe
ytterst i forstanden
er tanken på giftene.
For hvis jeg erkjente
at de forgiftet luften
mens vi puster
at de forgifter vannet
mens vi drikker
at de forgifter maten
mens vi spiser
– hvis jeg erkjente –
ville jeg male helvedespøler i svovelgult
over reklameplakatene
ville jeg henge lik av fisk og fugl
i trafikkskiltene
ville jeg stanse mennesker i hast og si:
Ja, det haster
men retningen er feil
vi må løpe mot
dem som dreper hinsides alle lover.
Mordere som de er
medmordere som vi er
lukter det blod av forbrytelsen
LEVESTANDARD,
Og for den skal alle dømmes.
Men bare ytterst i forstanden
irriterer tanken.
Ennå er den ikke død smerte.
Sidsel Mørck
Frå Dager kan vokse (1969)
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Diktet
Sidsel Mørck: Giftene
Er dette det første miljødiktet i Noreg? Det kjem sjølvsagt an på kva ein legg i omgrepet, men diktet er blitt ståande som eit tidleg og tydeleg døme på miljøengasjementet som prega diktinga og livet til Sidsel Mørck (1937–2024).
Diktet er henta frå den andre diktsamlinga hennar, Dager kan vokse, frå 1969. Mørck var mellom anna inspirert av Rachel Carson og den banebrytande boka hennar Silent Spring/ Den tause våren (1963).
Mørck var òg opprørt over luftforureininga frå fabrikkane på Herøya i Grenland, i nærleiken av der ho budde med familien frå 1969 til 1979. Som kvinne, lyrikar og innflyttar fekk ho først mykje motbør og lite offentleg støtte for kampen mot dei skadelege utsleppa, men året etter skreiv om lag sju tusen under på underskriftsaksjonen til Skien og Omegn Husmorlag, og det blei etter kvart vanskeleg for industrieigarar og politikarar å ignorere kritikken.
Mørck skreiv innanfor dei fleste sjangrar, og ho sørgde for å setje uslettelege diktspor i oss som vaks opp på 1970- og 1980-talet, med samlingar som Erta berta sukkererta (1978) og Sur- og blid-vers (1987), med fleire. Ho heldt fast på engasjementet gjennom jappetid og skiftande politiske vindar, og ho fekk ei rekke prisar, som Rachel Carson-prisen i 1991 og Ossietsky-prisen i 2013.
I 1987 skreiv Sidsel Mørck diktet «Vår eneste himmel» i samband med at Brundtland-kommisjonen kom med rapporten Vår felles framtid. Diktet inneheld dei kjende avslutningslinjene: «Blå er vår eneste himmel/ grønn er vår eneste jord./ Her er vår eneste fremtid,/ nå setter vi våre spor!»
Cathrine Strøm
Giftene
Bare som irritabel kløe
ytterst i forstanden
er tanken på giftene.
For hvis jeg erkjente
at de forgiftet luften
mens vi puster
at de forgifter vannet
mens vi drikker
at de forgifter maten
mens vi spiser
– hvis jeg erkjente –
ville jeg male helvedespøler i svovelgult
over reklameplakatene
ville jeg henge lik av fisk og fugl
i trafikkskiltene
ville jeg stanse mennesker i hast og si:
Ja, det haster
men retningen er feil
vi må løpe mot
dem som dreper hinsides alle lover.
Mordere som de er
medmordere som vi er
lukter det blod av forbrytelsen
LEVESTANDARD,
Og for den skal alle dømmes.
Men bare ytterst i forstanden
irriterer tanken.
Ennå er den ikke død smerte.
Sidsel Mørck
Frå Dager kan vokse (1969)
Fleire artiklar
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.