Diktet: Klaus Hagerup
Forfattar Klaus Hagerup
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Klaus Hagerup (1946–2018) var ein elska og mangfaldig diktar, skodespelar og dramaturg, politisk venstreorientert. Det kunstnarlege hadde han fått med seg heimanfrå, som son av Inger Hagerup. Han prøvde lenge å halda seg unna det skriftlege (ved å kasta spyd, fortel han), men vart likevel dregen inn, som ein litteraturens altmoglegmann.
Han debuterte med diktsamlinga Slik tenker jeg på dere (1969), hadde teke dramautdanning i England og på Teaterhøgskulen i Oslo, drog til Tromsø og etablerte Hålogaland Teater, med suksessframsyninga Det e her æ høre tel (1973), som gjekk i fleire år. «Sangen om nødvendigheten av å stå sammen» ymtar om lokalpolitiske tema, med fråflytting frå småmiljøa nordpå.
No var skrivinga i full gang, med ei rekkje skodespel og høyrespel, Brecht-inspirerte iblant. Biografien hans om Inger Hagerup, Alt er så nær meg (1988), gjev mykje også av Klaus’ tilvære. Det kom ei lang rekkje barnebøker og ungdomsromanar, ofte prislønte – seinare også vaksenromanar. Saman med kona Bibbi Børresen skreiv han eit par reise- og matbøker frå Italia.
Klaus Hagerup var sosial. Han samarbeidde med mange. Han budde i Fredrikstad etter åra nordpå, ei kort tid saman med mora, på slutten av livet hennar. Døtrene Hilde og Hanne er vortne forfattarar, slik den eldre bror hans, Helge Hagerup, også var det.
Men dikta?
Det vart med den eine samlinga. Dikt har likevel dukka opp i fleire samanhengar. «Skraphandlerens vise» vert framført av Alf Cranner på Cranners siste album Presang (2019), saman med Knut Reiersrud.
Det imøtekomande er det dominerande i Klaus Hagerups vesen. «Ingen skal kalle livet skrap.»
Jan Erik Vold
Skraphandlerens vise
Jeg knuser biler og gamle kabler,
jeg er på bunnen av livets sjakt.
Jeg kan fortelle deg gamle fabler
om livets kretsløp og livsforakt.
Om alt som kommer til skrapets verden
og støpes om mellom liv og liv.
En gammel sykkel ble vrak, nå er den
et lite hjul i et lok’motiv.
I verden gjelder de gamle lover:
Når du er brukt opp så må du bort.
Men her hos meg hvor de døde sover
skal de stå opp som de før har gjort.
En gammel symaskin noen glemte,
skal klippe gress og bli født på ny.
En gammel cello som ingen stemte,
skal bli et bur der en fugl kan fly.
Og skrapets verden er den jeg bor i,
og jeg er konge for verdens skrap.
Ja, denne verden, den er jeg stor i,
og mine seire er livets tap.
Men alt jeg får, vender snart tilbake
til nye hyller i nye skap.
Og det er høyt under himmeltaket,
og ingen skal kalle livet skrap.
Klaus Hagerup
Melodi: Alf Cranner
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Klaus Hagerup (1946–2018) var ein elska og mangfaldig diktar, skodespelar og dramaturg, politisk venstreorientert. Det kunstnarlege hadde han fått med seg heimanfrå, som son av Inger Hagerup. Han prøvde lenge å halda seg unna det skriftlege (ved å kasta spyd, fortel han), men vart likevel dregen inn, som ein litteraturens altmoglegmann.
Han debuterte med diktsamlinga Slik tenker jeg på dere (1969), hadde teke dramautdanning i England og på Teaterhøgskulen i Oslo, drog til Tromsø og etablerte Hålogaland Teater, med suksessframsyninga Det e her æ høre tel (1973), som gjekk i fleire år. «Sangen om nødvendigheten av å stå sammen» ymtar om lokalpolitiske tema, med fråflytting frå småmiljøa nordpå.
No var skrivinga i full gang, med ei rekkje skodespel og høyrespel, Brecht-inspirerte iblant. Biografien hans om Inger Hagerup, Alt er så nær meg (1988), gjev mykje også av Klaus’ tilvære. Det kom ei lang rekkje barnebøker og ungdomsromanar, ofte prislønte – seinare også vaksenromanar. Saman med kona Bibbi Børresen skreiv han eit par reise- og matbøker frå Italia.
Klaus Hagerup var sosial. Han samarbeidde med mange. Han budde i Fredrikstad etter åra nordpå, ei kort tid saman med mora, på slutten av livet hennar. Døtrene Hilde og Hanne er vortne forfattarar, slik den eldre bror hans, Helge Hagerup, også var det.
Men dikta?
Det vart med den eine samlinga. Dikt har likevel dukka opp i fleire samanhengar. «Skraphandlerens vise» vert framført av Alf Cranner på Cranners siste album Presang (2019), saman med Knut Reiersrud.
Det imøtekomande er det dominerande i Klaus Hagerups vesen. «Ingen skal kalle livet skrap.»
Jan Erik Vold
Skraphandlerens vise
Jeg knuser biler og gamle kabler,
jeg er på bunnen av livets sjakt.
Jeg kan fortelle deg gamle fabler
om livets kretsløp og livsforakt.
Om alt som kommer til skrapets verden
og støpes om mellom liv og liv.
En gammel sykkel ble vrak, nå er den
et lite hjul i et lok’motiv.
I verden gjelder de gamle lover:
Når du er brukt opp så må du bort.
Men her hos meg hvor de døde sover
skal de stå opp som de før har gjort.
En gammel symaskin noen glemte,
skal klippe gress og bli født på ny.
En gammel cello som ingen stemte,
skal bli et bur der en fugl kan fly.
Og skrapets verden er den jeg bor i,
og jeg er konge for verdens skrap.
Ja, denne verden, den er jeg stor i,
og mine seire er livets tap.
Men alt jeg får, vender snart tilbake
til nye hyller i nye skap.
Og det er høyt under himmeltaket,
og ingen skal kalle livet skrap.
Klaus Hagerup
Melodi: Alf Cranner
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.