JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Kultur

Vegarbeid

Eg visste at det var vegarbeid, så eg har berekna litt ekstra tid, men no dreg det veldig ut, og eg kjennar at livsgneisten får seg ein knekk.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3266
20231208
3266
20231208

Fartsgrensa er sett ned til 50 kilometer i timen, men folk bryr seg ikkje. Ein gut står i vegbanen og held opp eit skilt med raudt lys. «Ja då, eg skal stoppe», seier eg høgt til meg sjølv. Guten har på seg varmedress, og andletet er delvis skjult inni ein buff. Han kjem ruslande mot bilen, og eg opnar vindauget. Han seier eg berre må vente. Det visste eg jo, så eg svarar ikkje, berre nikkar. Det er så mykje vegarbeid for tida at eg veit mest ikkje om noko anna.

I mange veker har me høyrt lyden av boring, sprenging og gravemaskinskuffa som skrapar i fjell.

Eg visste at det var vegarbeid, så eg har berekna litt ekstra tid, men no dreg det veldig ut, og eg kjennar at livsgneisten får seg ein knekk. Eg veit ikkje kven det er som har sett seg mest lei på denne smale, gamle vegen. Det står skilt og peiker i alle retningar, så det er ikkje godt å vite kva som gjeld. Ifylgje eit av skilta er det fylkeskommunen som har ansvaret. Eg tenkjer noko eg ikkje tør seie høgt: Var ikkje den gamle vegen god nok? Nei, han var vel ikkje det etter dagens standard. Trafikkfarleg, kan hende. Eg er jammen ikkje sikker.

Same kor godt guten er kledd, kjem han på eit eller anna tidspunkt til å byrje å fryse. Ingen er skapt for å stå slik ein heil dag. Korleis får han tida til å gå, og kva planar har han for framtida?

Det skjer ingenting, og eg ser ingen som held på med noko, og ingen som skundar seg. Det verkar som om dei jobbar så seint som mogleg. Men det er ikkje anna å gjere enn å vente på grunn av dette evinnelege vegarbeidet som dei skal drive på med heile tida, og som aldri blir ferdig.

Guten snakkar i ein walkietalkie, no skjer det noko. Nei, han stappar hendene i lomma att, det var falsk alarm. Ei gong venta eg i førti minutt, viss det ikkje var meir. Til slutt ringde eg og sa at dei ikkje trong vente på meg.

Før tilpassa dei vegane etter terrenget. No kuttar dei svingane og tek flest mogleg snarvegar. Det står ikkje på viljen ellar pengane når ein skal bygga veg, naturen må berre flytte på seg. Hindringar blir sprengde vekk, og lastebilar fraktar bort stein og jord og tømmer det i ein liten dal lenger oppe.

Guten held opp ei skilt med grønt lyst, men eg får det ikkje med meg før bilen bak blæs i hornet. Endeleg slepp me forbi. Eg køyrer seint og prøver å unngå dei verste sørpehola. Den gamle vegen er ikkje til å kjenne att, ikkje skogen og fjellet rundt heller.

Det eine køyrefeltet er stengt. I førre veke hadde dei eit mellombels trafikklys som skifta mellom grønt og raudt med faste intervall. Eit par gonger trefte eg akkurat i det lyset skifta til grønt, det var heilt utruleg. Eg kjende meg mest som ein konge som kom køyrande. Då gjorde det ikkje noko med heile vegarbeidet, og eg tenkte at det skal bli bra den dagen vegen står ferdig.

Kanskje blir det ei lita markering med ordføraren og skulekorpset. Då tek eg turen saman med familien og mange andre skodelystne frå heile bygda, folk ein aldri treffer til vanleg, med unntak av 17. mai, kanskje. Men nei, dei opnar han vel berre i det stille og pakkar saman og reiser. Uansett blir det nok ikkje i mi tid.

Frank Tønnesen

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Fartsgrensa er sett ned til 50 kilometer i timen, men folk bryr seg ikkje. Ein gut står i vegbanen og held opp eit skilt med raudt lys. «Ja då, eg skal stoppe», seier eg høgt til meg sjølv. Guten har på seg varmedress, og andletet er delvis skjult inni ein buff. Han kjem ruslande mot bilen, og eg opnar vindauget. Han seier eg berre må vente. Det visste eg jo, så eg svarar ikkje, berre nikkar. Det er så mykje vegarbeid for tida at eg veit mest ikkje om noko anna.

I mange veker har me høyrt lyden av boring, sprenging og gravemaskinskuffa som skrapar i fjell.

Eg visste at det var vegarbeid, så eg har berekna litt ekstra tid, men no dreg det veldig ut, og eg kjennar at livsgneisten får seg ein knekk. Eg veit ikkje kven det er som har sett seg mest lei på denne smale, gamle vegen. Det står skilt og peiker i alle retningar, så det er ikkje godt å vite kva som gjeld. Ifylgje eit av skilta er det fylkeskommunen som har ansvaret. Eg tenkjer noko eg ikkje tør seie høgt: Var ikkje den gamle vegen god nok? Nei, han var vel ikkje det etter dagens standard. Trafikkfarleg, kan hende. Eg er jammen ikkje sikker.

Same kor godt guten er kledd, kjem han på eit eller anna tidspunkt til å byrje å fryse. Ingen er skapt for å stå slik ein heil dag. Korleis får han tida til å gå, og kva planar har han for framtida?

Det skjer ingenting, og eg ser ingen som held på med noko, og ingen som skundar seg. Det verkar som om dei jobbar så seint som mogleg. Men det er ikkje anna å gjere enn å vente på grunn av dette evinnelege vegarbeidet som dei skal drive på med heile tida, og som aldri blir ferdig.

Guten snakkar i ein walkietalkie, no skjer det noko. Nei, han stappar hendene i lomma att, det var falsk alarm. Ei gong venta eg i førti minutt, viss det ikkje var meir. Til slutt ringde eg og sa at dei ikkje trong vente på meg.

Før tilpassa dei vegane etter terrenget. No kuttar dei svingane og tek flest mogleg snarvegar. Det står ikkje på viljen ellar pengane når ein skal bygga veg, naturen må berre flytte på seg. Hindringar blir sprengde vekk, og lastebilar fraktar bort stein og jord og tømmer det i ein liten dal lenger oppe.

Guten held opp ei skilt med grønt lyst, men eg får det ikkje med meg før bilen bak blæs i hornet. Endeleg slepp me forbi. Eg køyrer seint og prøver å unngå dei verste sørpehola. Den gamle vegen er ikkje til å kjenne att, ikkje skogen og fjellet rundt heller.

Det eine køyrefeltet er stengt. I førre veke hadde dei eit mellombels trafikklys som skifta mellom grønt og raudt med faste intervall. Eit par gonger trefte eg akkurat i det lyset skifta til grønt, det var heilt utruleg. Eg kjende meg mest som ein konge som kom køyrande. Då gjorde det ikkje noko med heile vegarbeidet, og eg tenkte at det skal bli bra den dagen vegen står ferdig.

Kanskje blir det ei lita markering med ordføraren og skulekorpset. Då tek eg turen saman med familien og mange andre skodelystne frå heile bygda, folk ein aldri treffer til vanleg, med unntak av 17. mai, kanskje. Men nei, dei opnar han vel berre i det stille og pakkar saman og reiser. Uansett blir det nok ikkje i mi tid.

Frank Tønnesen

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis