Takk for lånet!
Frank Tønnesen skriv om hendingar og tankar som fell han inn.
Eg blei kald, men lét som ingenting.
– Du kan låne ein stillongs, sa han.
– Det er ikkje nødvendig, svara eg.
Eg fraus meir og meir og hadde byrja å skjelve litt.
Min familie låner ikkje klede av andre, tenkte eg.
Snart stod eg inne på eit toalett med ein framand manns stillongs i nevane. Litt nølande tok eg av meg buksa og drog han på. Han var litt stor, og strikken var slapp, men eg kjende med ein gong at det byrja å hjelpe.
Utover kvelden vart det kaldare, men no gjorde det ikkje noko. Eg hadde blitt ein slik ein som låner stillongs av framande. Eg veit ikkje kva du tenkjer om det.
Det har heile tida vore meininga å levere stillongsen attende. Eg skulle vaske han, leggje han fint saman og køyre heim til mannen, som eg berre så vidt snakka med den kvelden. Planen var å komme umeld og seie: Her har du stillongsen din. Takk for lånet!
Stillongsen dukkar stadig opp når eg rotar i skuffa med undertøy. Tidleg i vår jogga eg med stillongsen hans. Då fekk eg merke kor vanskeleg alt kan vere med ein dårleg strikk.
Med det same eg byrja å springe, kjende eg at noko var gale, og det gav seg ikkje. Men ingen kunne sjå det, så eg orka ikkje snu, i staden blei det fleire stopp på vegen for å dra stillongsen opp. Eg drog han så langt opp eg greidde, og stramma snora i joggebuksa så hardt at det ikkje gjekk an å stramme meir. Straks eg byrja å røre meg, sklei han ned på låra att og heldt seg i det området. Eg sprang og sprang, og når eg passerte andre som var ute, heldt eg maska; eg var verken andpusten eller hadde problem med stillongsen.
Ein sau stod lenger framme i vegen og venta. Idet eg passerte, stokk han til og hoppa til sides. Eg sprang vidare innover i dalen, over ei gammal steinbru, og då eg hadde passert brua, snudde eg og sprang same vegen attende. I vegkantane var det ørsmå teikn på at det gjekk mot betre tider. Eg sprang og tenkte at eg aldri meir skulle vere så dum, og når eg kom heim, skulle stillongsen av og brennast i omnen, men så kom eg på at det ikkje var min stillongs, og at om ein såg vekk frå den slappe strikken, var det ikkje noko i vegen med han.
Eg lurte på kor langt sauen hadde kome, om han var inne i eit fint driv eller hadde problem slik som eg. Kanskje trefte han på kjende og stoppa opp for å høyre kva dei var ute på, om dei òg blei passerte av ein kar som sprang andre vegen.
Det er ikkje sikkert han saknar stillongsen. Det byrjar jo å bli nokre år sidan, og kanskje hadde han eit heilt lager og delte ut stillongsar i hytt og vêr på den tida. Eg prøver å ikkje tenkje for mykje på det, men fryktar at han går og ventar på stillongsen sin. Og at han no har byrja å bli utolmodig og lurer på kva slags type eg er som ikkje leverer attende ting eg låner.
Kanskje står han utanfor døra mi ein dag, når eg minst ventar det, med ein liten tannpirkar stikkande ut frå den eine munnvika, og spør kor eg har gjort av stillongsen hans? Då får eg ikkje fram eit ord, berre stotrar. Han kjem sikkert ikkje åleine.
Frank Tønnesen
Frank Tønnesen er låtskrivar og musikar. I denne spalta skriv han om hendingar og tankar som fell han inn.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg blei kald, men lét som ingenting.
– Du kan låne ein stillongs, sa han.
– Det er ikkje nødvendig, svara eg.
Eg fraus meir og meir og hadde byrja å skjelve litt.
Min familie låner ikkje klede av andre, tenkte eg.
Snart stod eg inne på eit toalett med ein framand manns stillongs i nevane. Litt nølande tok eg av meg buksa og drog han på. Han var litt stor, og strikken var slapp, men eg kjende med ein gong at det byrja å hjelpe.
Utover kvelden vart det kaldare, men no gjorde det ikkje noko. Eg hadde blitt ein slik ein som låner stillongs av framande. Eg veit ikkje kva du tenkjer om det.
Det har heile tida vore meininga å levere stillongsen attende. Eg skulle vaske han, leggje han fint saman og køyre heim til mannen, som eg berre så vidt snakka med den kvelden. Planen var å komme umeld og seie: Her har du stillongsen din. Takk for lånet!
Stillongsen dukkar stadig opp når eg rotar i skuffa med undertøy. Tidleg i vår jogga eg med stillongsen hans. Då fekk eg merke kor vanskeleg alt kan vere med ein dårleg strikk.
Med det same eg byrja å springe, kjende eg at noko var gale, og det gav seg ikkje. Men ingen kunne sjå det, så eg orka ikkje snu, i staden blei det fleire stopp på vegen for å dra stillongsen opp. Eg drog han så langt opp eg greidde, og stramma snora i joggebuksa så hardt at det ikkje gjekk an å stramme meir. Straks eg byrja å røre meg, sklei han ned på låra att og heldt seg i det området. Eg sprang og sprang, og når eg passerte andre som var ute, heldt eg maska; eg var verken andpusten eller hadde problem med stillongsen.
Ein sau stod lenger framme i vegen og venta. Idet eg passerte, stokk han til og hoppa til sides. Eg sprang vidare innover i dalen, over ei gammal steinbru, og då eg hadde passert brua, snudde eg og sprang same vegen attende. I vegkantane var det ørsmå teikn på at det gjekk mot betre tider. Eg sprang og tenkte at eg aldri meir skulle vere så dum, og når eg kom heim, skulle stillongsen av og brennast i omnen, men så kom eg på at det ikkje var min stillongs, og at om ein såg vekk frå den slappe strikken, var det ikkje noko i vegen med han.
Eg lurte på kor langt sauen hadde kome, om han var inne i eit fint driv eller hadde problem slik som eg. Kanskje trefte han på kjende og stoppa opp for å høyre kva dei var ute på, om dei òg blei passerte av ein kar som sprang andre vegen.
Det er ikkje sikkert han saknar stillongsen. Det byrjar jo å bli nokre år sidan, og kanskje hadde han eit heilt lager og delte ut stillongsar i hytt og vêr på den tida. Eg prøver å ikkje tenkje for mykje på det, men fryktar at han går og ventar på stillongsen sin. Og at han no har byrja å bli utolmodig og lurer på kva slags type eg er som ikkje leverer attende ting eg låner.
Kanskje står han utanfor døra mi ein dag, når eg minst ventar det, med ein liten tannpirkar stikkande ut frå den eine munnvika, og spør kor eg har gjort av stillongsen hans? Då får eg ikkje fram eit ord, berre stotrar. Han kjem sikkert ikkje åleine.
Frank Tønnesen
Frank Tønnesen er låtskrivar og musikar. I denne spalta skriv han om hendingar og tankar som fell han inn.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.