Synge om morgonen

«Dette blir nok min siste bok», sukka den skrivande Tordis som eit lite refreng dei siste ti åra – men snart kom det ei ny bok. Å skrive var for henne som å leve. Like til det siste skreiv ho, med eit klart og finmeisla språk. Det aller siste vart eit sjølvbiografisk essay som stod på trykk i SEGL før jul.

Kvar gong ho skulle gi ut ei bok eller ein tekst, var det som om det gjaldt livet. På same måte var det med det meste som opptok henne. Det stod og dirra ein eksistensiell streng i henne, som gjaldt smått og stort. Eit varmt engasjement for den store himmelen over oss, og for det heilt nære. Når ho no gjekk inn i sin nittiniande årmålsdag med å døy, er det som om noko stemmer, noko vi unner henne, vi som var så heldige å kjenne henne.

Tordis Ørjasæter var ein forfattar og eit menneske som helst ville feire livet med flagget til topps. Da ho fylte nitti, inviterte ho familie og oss skrivevennene til sitt Roma. Bagasjen var forseinka, vi måtte vente til nesten midnatt før hovudpersonen var på plass. No var det vel for seint med velkomstdrink? Ikkje tale om, meinte Tordis – tok leiarskapen og vart tatt imot som ei feira dronning på sin faste restaurant ved Pantheon.

Ho skapte eit stort rom rundt seg, med raus plass til venner og deling av alle slags synspunkt. Ofte kunne ho få meg til å tenke at Tordis var den yngste av alle mine venner. Når ho braut ut i jubel over at eg hadde tatt med akkurat den mørke sjokoladen, og aldri hadde ho smakt betre napoleonskake enn den vi fekk på tur opp Gudbrandsdalen. Når ho gledde seg som ein unge over den første blåveisen. Dette var like på alvor som å ta til seg det nyaste og beste av tenkande litteratur, som i samtalene vi hadde om Gilead-trilogien til Marilynne Robinson.

Så var det også Sigrid Undset som hadde ført oss saman for over tjue år sidan. Tordis hadde hatt gjennombrotet sitt i 1993 med det varme Undset-portrettet Menneskenes hjerter, som ho fekk Brageprisen for, og eg var i arbeid med ein utvida biografi først på 2000-talet. Tordis nølte ikkje, ho inviterte meg heim til huset i Bærum. Der fekk eg eit overraskande møte med den svært så borgarleg oppdratte forfattaren. Direkte og smilande stod ho der i døra kledd i ei nokså sliten dongeribukse: «Ja, her i huset er det altså ikke jeg som lager mat, det kan jeg ikke, så det må mannen min Jo gjøre. Jeg eier ikke praktisk sans.»

Oppvaksen i beste Oslo vest, der faren var lektor og mora var lærarutdanna, vart bøker og historieinteresse tidleg eit sentrum for unge Tordis Greni. Ho kunne spøke med si pene og pyntelege oppseding, men det kristne haldepunktet heldt ho alltid fast på. Det var ingen tvil om at ho skulle ha høgare utdanning og søkje seg til bokleg arbeid. Tordis fann lykka i giftarmålet med Jo Ørjasæter og i hans røter i Gudbrandsdalen. Kanskje var det med på å fristille henne til det opne mennesket eg vart kjent med, at Jo var som han var, stødig og støttande, også når Tordis kravde sitt eige rom. Dei var begge to ivrige til å hjelpe meg i researchen. Saman hadde Jo og Tordis nyleg skrive den fine boka Nini Roll Anker, en kvinne i tiden (2000), som tydeleg viste kor samanfletta dei to var i gjerning og ekteskap.

Da Tordis mista Jo altfor tidleg i 2006, vart det ei stor omvelting. Sidan dei to gifta seg i 1953, og året etter fekk sonen Dag Tore, var dei saman om den utfordringa det er å få eit uvanleg barn med diagnosen autisme. I heimen var dei tidleg ute med å dele ansvar da døtrene Kristin og Elin kom. Både fagleg og i skrivinga gjekk temaet barn igjen hos den pedagogutdanna og svært yrkesaktive Tordis Ørjasæter. I 1976 kom Boka om Dag Tore, der ho fortel om kampen for at den autistiske sonen skulle få eit verdig liv, ei bok som gjer sterkt inntrykk og får mange lesarar på fleire språk.

Den nye takta i livet var både mørk og lys, dette delte ho opent med oss vennene. Men ho var aldri lenge i det mørke før ho minte seg sjølv på noko ho stadig kom tilbake til: «Tenk, jeg ble seksti før jeg kom til Roma! Det var jo egentlig da alt begynte!» Tordis meinte dette prova at det aldri er for seint, ein må vidare i livet. Og i same slengen, kunne ho føye til: «Tenk, jeg har fått så mange nye venner!»

Og vi, vennene, nye som gamle, veit kvifor. Tordis dyrka vennskap som den mest dyrebare, sårbare veksten på jord. Ho hadde tusen uttrykk for glede og takksemd, og ho hadde denne vare sansen for mennesket der og da. Kor vi var i alt vårt. Alltid opptatt av kva synspunkt vi måtte ha, kor går verda, og kva bør vi lese?

Tordis ville halde seg i form, vere med. Og fordi alt stod på spel i hennar eksistensielle vesen, i måten ho var på, og levde så sterkt i sanntid, kunne det også kome til alvorlege uvêrsskyer når ting stod på. Som før sagt, hjartet banka for smått og stort. «Å, jeg har det aldeles forferdelig», kunne ho utbryte, og vi rakk å tenke katastrofe før det etter kvart viste seg å handle om ei tann.

Men kvar morgon gjorde ho morgongym, ho reinska stemma for ein ny dag med å synge.

Ho ville le og dyrke gleda, og på same tid var ho den djuptloddande vennen du kunne dele det vanskelege med. Det er ikkje mange dagane sidan eg hadde mi siste samtale med Tordis, eg hadde ei lita historie på lager som fekk henne til å le.

Så sa ho: «Å, det var deilig å le. Takk for den latteren.»

Og når vi i vårt Undset-arbeid har gått vidare i hennar fotspor, anten det har vore på Høvringen eller i Roma, har Kristin Brandtsegg Johansen og eg brukt å ringe henne – for å høyre den glade latteren når vi fortel at ho er med.

Orda frå henne, og latteren, fortel om ei siste tid som var fredfull, som om striden var over. Ho visste at Dag Tore har det godt, ho uttrykte glede og ro over å ha døtrene Kristin og Elin rundt seg.

Tordis Ørjasæter blir med oss vidare.