Privat veg
Graset som veks midt i vegen, skrapar i botnpanna. Av og til er det ein stein som slår i, men det går akkurat, og bilen er ikkje ny lenger, så det er ikkje så farleg. Me køyrer innover på den private vegen. Torstein har dei rette forbindelsane, så han fekk tak i nøkkel til bommen. Bommen stod open, men hadde me køyrt inn utan nøkkel, kunne me ha risikert at bommen var nede når me skulle heim att, og då ville me ha blitt verande her.
Styresmaktene har ikkje noko ansvar for å vedlikehalde private vegar. Torstein fortel at dei er fleire som deler på ansvaret. For meg ser det ikkje ut som om samarbeidet går særleg godt. Mykje av grusen er vaska bort, vegen held på å rase ut fleire stader og er smal med djupe hol. Eg køyrer seint og svingar frå side til side for å prøve å unngå dei største steinane og hola.
Eg kjenner meg att, for eg har vore her før, til fots. For mange år sidan. Det kjendest som om eg gjorde noko ulovleg. Eg venta berre på at det skulle stå ein sint bonde rundt neste sving og sperre vegen, klar til å skjelle meg ut. Men eg var villig til å ta sjansen, for det gjekk rykte om at det fanst fleire vatn med stor aure i desse traktene. Eg fylgde berre vegen innover i ein del av kommunen som var ukjend for meg.
No ville eg finne att desse vatna og vise dei til Torstein. Me passerer eit hus, og i tunet står to personar bøygde over ein haug med ved. Dei rettar seg opp når Torstein og eg kjem køyrande. Kven er det som kjem køyrande på vegen vår, tenkjer dei nok. Dei vil ikkje ha framandfolk køyrande på vegen sin. Sjølv om det ikkje er så mykje dei bruker han, er det deira veg. Torstein helsar, men dei helsar ikkje tilbake. Står berre og glanar. Me køyrer berre forbi, dei kjenner ikkje bilen og ser heller ikkje føre seg at det er Torstein som kjem køyrande i ein slik bil.
Me skal eit godt stykke inn på vegen, så me sparar mykje tid på å køyre.
Då eg gjekk til fots, brukte eg mange timar og trefte ikkje eit einaste menneske. Etter kvart tenkte eg ikkje på at det var ein privat veg. Uansett er det vel helst bilane dei ikkje vil ha køyrande på desse private vegane. Eg veit ikkje korleis det er med sykling. Men om eg skal gjette, vil dei nok helst ikkje ha sykling heller. Det beste er nok om andre folk berre held seg langt vekke.
Kvifor vil dei ikkje dele vegane sine med andre? Kva er det eigarane er så redde for? Fryktar dei at vegen skal bli oppbrukt og til slutt forsvinne?
Verken Torstein eller eg anar kor vegen stoppar eller kva som finst der. Kanskje ligg det ei lita hytte ved enden av eit stort vatn som ikkje blir brukt så mykje som eigarane hadde sett føre seg? Kanskje er det fleire fastbuande. Det kan òg vere ingenting eller berre ei fylling. Ein kan ikkje rekne med noko som helst. Kvar gong eg ser eit skilt med «privat veg», tek eg det som eit teikn på at ikkje alt er som det burde vere.
Torstein og eg set frå oss bilen i vegkanten og går inn ein liten dal med kvar vår sekk og fiskestong.
Frank Tønnesen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Graset som veks midt i vegen, skrapar i botnpanna. Av og til er det ein stein som slår i, men det går akkurat, og bilen er ikkje ny lenger, så det er ikkje så farleg. Me køyrer innover på den private vegen. Torstein har dei rette forbindelsane, så han fekk tak i nøkkel til bommen. Bommen stod open, men hadde me køyrt inn utan nøkkel, kunne me ha risikert at bommen var nede når me skulle heim att, og då ville me ha blitt verande her.
Styresmaktene har ikkje noko ansvar for å vedlikehalde private vegar. Torstein fortel at dei er fleire som deler på ansvaret. For meg ser det ikkje ut som om samarbeidet går særleg godt. Mykje av grusen er vaska bort, vegen held på å rase ut fleire stader og er smal med djupe hol. Eg køyrer seint og svingar frå side til side for å prøve å unngå dei største steinane og hola.
Eg kjenner meg att, for eg har vore her før, til fots. For mange år sidan. Det kjendest som om eg gjorde noko ulovleg. Eg venta berre på at det skulle stå ein sint bonde rundt neste sving og sperre vegen, klar til å skjelle meg ut. Men eg var villig til å ta sjansen, for det gjekk rykte om at det fanst fleire vatn med stor aure i desse traktene. Eg fylgde berre vegen innover i ein del av kommunen som var ukjend for meg.
No ville eg finne att desse vatna og vise dei til Torstein. Me passerer eit hus, og i tunet står to personar bøygde over ein haug med ved. Dei rettar seg opp når Torstein og eg kjem køyrande. Kven er det som kjem køyrande på vegen vår, tenkjer dei nok. Dei vil ikkje ha framandfolk køyrande på vegen sin. Sjølv om det ikkje er så mykje dei bruker han, er det deira veg. Torstein helsar, men dei helsar ikkje tilbake. Står berre og glanar. Me køyrer berre forbi, dei kjenner ikkje bilen og ser heller ikkje føre seg at det er Torstein som kjem køyrande i ein slik bil.
Me skal eit godt stykke inn på vegen, så me sparar mykje tid på å køyre.
Då eg gjekk til fots, brukte eg mange timar og trefte ikkje eit einaste menneske. Etter kvart tenkte eg ikkje på at det var ein privat veg. Uansett er det vel helst bilane dei ikkje vil ha køyrande på desse private vegane. Eg veit ikkje korleis det er med sykling. Men om eg skal gjette, vil dei nok helst ikkje ha sykling heller. Det beste er nok om andre folk berre held seg langt vekke.
Kvifor vil dei ikkje dele vegane sine med andre? Kva er det eigarane er så redde for? Fryktar dei at vegen skal bli oppbrukt og til slutt forsvinne?
Verken Torstein eller eg anar kor vegen stoppar eller kva som finst der. Kanskje ligg det ei lita hytte ved enden av eit stort vatn som ikkje blir brukt så mykje som eigarane hadde sett føre seg? Kanskje er det fleire fastbuande. Det kan òg vere ingenting eller berre ei fylling. Ein kan ikkje rekne med noko som helst. Kvar gong eg ser eit skilt med «privat veg», tek eg det som eit teikn på at ikkje alt er som det burde vere.
Torstein og eg set frå oss bilen i vegkanten og går inn ein liten dal med kvar vår sekk og fiskestong.
Frank Tønnesen
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.