Postbodet
Konvolutten rivnar når eg opnar brevet. Eg brettar ut arket som ligg inni, og byrjar å lese.
Det står eit par tresko i gangen som eg brukar så å seie kvar dag, når eg hentar posten, ber inn ved eller når eg berre skal ut og tømme oskebøtta rundt ripsbuskane. Eg kjenner att lyden av postbilen og lurer meg bort i vindauget og spionerer. Fyrst når han har snudd i tunet og køyrt av garde, går eg ut og bort til postkassen.
Eg kikkar ikkje så nøye, berre tek alt med meg og ruslar tilbake. Trør ut av treskoa i gangen, går inn på kjøkenet og legg posten på bordet. Avis, litt reklame og eit brev. Reklamen krøllar eg saman og kastar i omnen.
Eg blar raskt gjennom avisa og stoppar med dødsannonsane. Tre stykk har teke kvelden sidan sist. Han eine såg eg på butikken for ikkje mange vekene sidan. Det er mange som fyller året, og nokre har gifta seg – eg aner ikkje kven dei er. Alle som giftar seg, ser like ut i avisa, men det er fint å sjå at kjærleiken finst.
Konvolutten rivnar når eg opnar brevet. Eg brettar ut arket som ligg inni, og byrjar å lese. Etter nokre setningar skjønar eg at brevet ikkje er til meg. No har det hendt igjen.
Korleis er det mogleg å ikkje sjå forskjell på «Bjørn Dalhaug» og «Bjarne Dalheim»? Kva er det slags postbod som spring rundt? Eller, køyrer rundt, er vel meir rett å seie.
Bjarne Dalheim har då aldri budd i denne gata. Det er noko alle veit.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.