Lommeknivar
Eg blei sjølvsagt glad for å sjå han att, sidan det var ein kniv eg hadde fått, men så hende det noko dumt igjen; eg gløymde han att i lomma på ei bukse eg heiv til vask.
Begge hadde alltid ein kniv i lomma og kunne ikkje skjøne kvifor nokon valde eit liv utan. Og når me som ikkje gjekk rundt med kniv i lomma, stod og lurte på korleis me skulle gripe det an, sette dei i gang utan å nøle: kappa tauet i to, stakk kniven inn under loket så det spratt av, skrapa vekk erk frå batteripolar og skar toppen av hasselnøtter.
Ein av dei gav meg ein kniv med eit raudt plastikkskaft. Eg kunne ikkje ønskt meg noko finare. Kniven var lett å opne og ikkje slik som mange andre lommeknivar, der bladet står slik i spenn at det mest er umogleg å få tak i utan å brekke ein nagl. Denne opna seg som ingenting, og når eg la han saman, gjorde han ikkje mykje ut av seg, eg merka mest ikkje at eg hadde kniv i lomma.
Sjølv om eg bestemde meg for å passe godt på han, gjekk det ikkje lang tid før han forsvann. Kniven var borte i mange månader, og då han dukka opp att, hadde eg bestilt ein ny kniv frå internett. Eg blei sjølvsagt glad for å sjå han att, sidan det var ein kniv eg hadde fått, men så hende det noko dumt igjen; eg gløymde han att i lomma på ei bukse eg heiv til vask. Det raude skaftet tolte ikkje turen i vaskemaskinen og krympa seg saman på eit vis, limen sleppte, og plasten bula ut på den eine sida. No låg han ikkje skikkeleg i handa lenger. Men eg hadde ikkje hjarte til å kaste kniven, sjølv om eg visste at han hadde gjort sitt.
Dei nølte aldri med å ta fram kniven, han kunne brukast til alt, som skrujern og til å vippe opp batteri frå tronge boksar. Stakk det ut ei lita grein langs vegen, var det berre å skjere ho vekk.
Han eine gjekk med tapetkniv i lomma. Det må vere noko av det kvassaste som finst, og eg tenkte at den var livsfarleg å ha i lomma, men det var visst ikkje noko problem.
Tapetkniven funka til så mykje av det han dreiv på med; han var perfekt til å skjere purre og skrelle reine sellerirøter med, blant mykje anna. Han tok berre handa ned i lomma og henta opp kniven, pressa inn den litle svarte knappen på sida og skauv bladet ut, så skar han laus nokre fine salathovud og gav dei til oss.
Eg har teke vare på den siste tapetkniven han brukte. Knivblada er heilt rusta, så eg må skaffe nye. Det skal eg gjere, og så skal eg byrje å bruke kniven, det trur eg han hadde likt.
Kniven eg skaffa meg frå internett, og som er i ferd med å bli ein favoritt, er ein heilt enkel kniv, med berre nokre få funksjonar: kniv sjølvsagt, det er den eg brukar mest, i tillegg er det ein boksopnar med eit skrujern i enden og ein flaskeopnar.
Eg brukar den nye kniven til å skrelle eple med, og når skalet er av, skjer eg av små betar som eg puttar i munnen. Slik held eg på til det berre er ein liten skrott att, og når eg gjer dette, tenker eg på desse to som har gått ut av tida.
Eg saknar dei og ser begge føre meg med knivane sine, to av dei tøffaste, som delte opp skråtobakk, spidda brunsneglar, kvesste blyantar, reinska negler og stakk hol på daudblod.
Eg vil alltid vere heldig som fekk leve samtidig med dei.
Frank Tønnesen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Begge hadde alltid ein kniv i lomma og kunne ikkje skjøne kvifor nokon valde eit liv utan. Og når me som ikkje gjekk rundt med kniv i lomma, stod og lurte på korleis me skulle gripe det an, sette dei i gang utan å nøle: kappa tauet i to, stakk kniven inn under loket så det spratt av, skrapa vekk erk frå batteripolar og skar toppen av hasselnøtter.
Ein av dei gav meg ein kniv med eit raudt plastikkskaft. Eg kunne ikkje ønskt meg noko finare. Kniven var lett å opne og ikkje slik som mange andre lommeknivar, der bladet står slik i spenn at det mest er umogleg å få tak i utan å brekke ein nagl. Denne opna seg som ingenting, og når eg la han saman, gjorde han ikkje mykje ut av seg, eg merka mest ikkje at eg hadde kniv i lomma.
Sjølv om eg bestemde meg for å passe godt på han, gjekk det ikkje lang tid før han forsvann. Kniven var borte i mange månader, og då han dukka opp att, hadde eg bestilt ein ny kniv frå internett. Eg blei sjølvsagt glad for å sjå han att, sidan det var ein kniv eg hadde fått, men så hende det noko dumt igjen; eg gløymde han att i lomma på ei bukse eg heiv til vask. Det raude skaftet tolte ikkje turen i vaskemaskinen og krympa seg saman på eit vis, limen sleppte, og plasten bula ut på den eine sida. No låg han ikkje skikkeleg i handa lenger. Men eg hadde ikkje hjarte til å kaste kniven, sjølv om eg visste at han hadde gjort sitt.
Dei nølte aldri med å ta fram kniven, han kunne brukast til alt, som skrujern og til å vippe opp batteri frå tronge boksar. Stakk det ut ei lita grein langs vegen, var det berre å skjere ho vekk.
Han eine gjekk med tapetkniv i lomma. Det må vere noko av det kvassaste som finst, og eg tenkte at den var livsfarleg å ha i lomma, men det var visst ikkje noko problem.
Tapetkniven funka til så mykje av det han dreiv på med; han var perfekt til å skjere purre og skrelle reine sellerirøter med, blant mykje anna. Han tok berre handa ned i lomma og henta opp kniven, pressa inn den litle svarte knappen på sida og skauv bladet ut, så skar han laus nokre fine salathovud og gav dei til oss.
Eg har teke vare på den siste tapetkniven han brukte. Knivblada er heilt rusta, så eg må skaffe nye. Det skal eg gjere, og så skal eg byrje å bruke kniven, det trur eg han hadde likt.
Kniven eg skaffa meg frå internett, og som er i ferd med å bli ein favoritt, er ein heilt enkel kniv, med berre nokre få funksjonar: kniv sjølvsagt, det er den eg brukar mest, i tillegg er det ein boksopnar med eit skrujern i enden og ein flaskeopnar.
Eg brukar den nye kniven til å skrelle eple med, og når skalet er av, skjer eg av små betar som eg puttar i munnen. Slik held eg på til det berre er ein liten skrott att, og når eg gjer dette, tenker eg på desse to som har gått ut av tida.
Eg saknar dei og ser begge føre meg med knivane sine, to av dei tøffaste, som delte opp skråtobakk, spidda brunsneglar, kvesste blyantar, reinska negler og stakk hol på daudblod.
Eg vil alltid vere heldig som fekk leve samtidig med dei.
Frank Tønnesen
Fleire artiklar
Skodespelarane Joseph Engel (Bastien) og Sara Montpetit (Chloé) i regidebuten til Charlotte Le Bon.
Foto: Cinemateket
Søte sommarskrømt
Falcon Lake er ein ven og var knalldebut frå Quebec.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Utvalsleiar Line Eldring leverer NOU-rapporten om EØS-avtalen til utanriksminister Espen Barth Eide (Ap).
Foto: Terje Pedersen / NTB
Kva er alternativet til EØS-medlemskap?
Anna Kleiva er forfattar og omsetjar.
Foto: Privat
Anna Kleiva er ny diktskribent i Dag og Tid
«Eg ser fram til å arbeida meir med einskilde dikt frå ulike forfattarar.»