JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Kultur

Klokare

Frank Tønnesen skriv om hendingar og tankar som fell han inn.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3376
20230616
3376
20230616

Eg vaknar og kjenner meg klokare enn vanleg, klokare enn då eg la meg i går kveld. Eg stiller meg opp føre spegelen på badet for å sjå om det lyser lang veg at eg er ei klokare utgåve av meg sjølv. I spegelen ser eg lik ut som dagen før, kan hende litt trøyttare, berre.

Ingen kjem til å merke noko, ikkje med ein gong, i alle fall, men så vil ryktet om at eg har vakna opp mykje klokare enn då eg la meg, spreie seg rundt i heile byen, og snart vil det strøyme på med tilbod frå alle kantar av landet, og antakeleg frå utlandet òg.

På veg til arbeid fablar eg om større oppgåver, og om at eg no kan hanskast med kva det skal vere. Men til dess skal eg late som ingenting, snakke med folk som vanleg og vere høfleg. Kan hende søv eg av meg denne klokskapen og blir til den eg var igjen, i morgon.

Det motsette skjer, dagen etter vaknar eg enda klokare enn dagen før. Men no blir det vanskeleg, og på jobben klarer eg ikkje styre meg. Eg seier dumme ting høgt og går til angrep på ein av dei eldste på verkstaden. Han er så treg, og det har irritert meg i mange år korleis han gjer ting. Eg skrik: «No må du få opp farten og gjere det skikkeleg!»

«Sjå her», seier eg og skubbar han vekk og tek over maskinen han står med. På eit blunk er eg ferdig med noko han bruker halve dagen på.

Slik går eg frå den eine til den andre og iretteset og forklarer korleis ting skal gjerast. «Kvifor sluttar du ikkje?», seier eg til Bernt. «Eg har ikkje høyrt anna enn klaging frå deg heilt sidan eg byrja her.»

På slutten av dagen blir eg kalla inn på kontoret til sjefen. Han seier at dette kan eg ikkje halde fram med, og legg ut om korleis han vil ha det på denne arbeidsplassen. Eg lèt som eg er einig, nikkar og seier at eg forstår godt kva han snakkar om.

Dagen etter set eg olbogen i magen på ein som plystrar på gamle melodiar medan han arbeider. «Høyr», seier eg til dei andre, «no blir det arbeidsro her. Endeleg!» Eg buser inn på eit kontor og tek blyanten frå ei som sit og skriv, knekker han i to og krøllar saman arket ho skriv på. Eg delegerer bort fleire av mine eigne arbeidsoppgåver og klagar på at eg har så mykje å gjere. På alle slags finurlege måtar greier eg å seie frå meg meir og meir ansvar.

Etter lunsj er det møte, og eg tek på meg oppgåva å oppsummera kva me blei einige om på sist møte. Eg finn ein plass til høgre lang framme, men då sjefen skal halde sin del, verkar ikkje prosjektoren. Eg sprett opp att og fiklar med leidningar og trykker på knappar for å få gang på han. Når alt endeleg verkar, og sjefen er i gang att, finn eg plassen min og sit og kviskrar små stikkarar og kjappe kommentarar til sidemannen.

Eg skrur ikkje av lyden på telefonen, det tikkar inn meldingar, og eit par gonger tek eg telefonen og byrjar å snakke høgt mens eg går ut på gangen og snakkar vidare.

Eg spør og grev, og når tida er inne for å runde av, fyrer eg laus eit par spørsmål til, slik at møtet dreg ut enda lenger.

Etter at me har brukt enda litt meir tid på å finne dato til nytt møte, går folk tilbake til arbeidet. Eg vel å avslutte dagen og går heim ein halvtime før tida. Om kvelden sovnar eg som ein stein nokre timar tidlegare enn vanleg, og snart er det morgon.

Frank Tønnesen

Frank Tønnesen er låtskrivar og musikar. I denne spalta skriv han om hendingar og tankar som fell han inn.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Eg vaknar og kjenner meg klokare enn vanleg, klokare enn då eg la meg i går kveld. Eg stiller meg opp føre spegelen på badet for å sjå om det lyser lang veg at eg er ei klokare utgåve av meg sjølv. I spegelen ser eg lik ut som dagen før, kan hende litt trøyttare, berre.

Ingen kjem til å merke noko, ikkje med ein gong, i alle fall, men så vil ryktet om at eg har vakna opp mykje klokare enn då eg la meg, spreie seg rundt i heile byen, og snart vil det strøyme på med tilbod frå alle kantar av landet, og antakeleg frå utlandet òg.

På veg til arbeid fablar eg om større oppgåver, og om at eg no kan hanskast med kva det skal vere. Men til dess skal eg late som ingenting, snakke med folk som vanleg og vere høfleg. Kan hende søv eg av meg denne klokskapen og blir til den eg var igjen, i morgon.

Det motsette skjer, dagen etter vaknar eg enda klokare enn dagen før. Men no blir det vanskeleg, og på jobben klarer eg ikkje styre meg. Eg seier dumme ting høgt og går til angrep på ein av dei eldste på verkstaden. Han er så treg, og det har irritert meg i mange år korleis han gjer ting. Eg skrik: «No må du få opp farten og gjere det skikkeleg!»

«Sjå her», seier eg og skubbar han vekk og tek over maskinen han står med. På eit blunk er eg ferdig med noko han bruker halve dagen på.

Slik går eg frå den eine til den andre og iretteset og forklarer korleis ting skal gjerast. «Kvifor sluttar du ikkje?», seier eg til Bernt. «Eg har ikkje høyrt anna enn klaging frå deg heilt sidan eg byrja her.»

På slutten av dagen blir eg kalla inn på kontoret til sjefen. Han seier at dette kan eg ikkje halde fram med, og legg ut om korleis han vil ha det på denne arbeidsplassen. Eg lèt som eg er einig, nikkar og seier at eg forstår godt kva han snakkar om.

Dagen etter set eg olbogen i magen på ein som plystrar på gamle melodiar medan han arbeider. «Høyr», seier eg til dei andre, «no blir det arbeidsro her. Endeleg!» Eg buser inn på eit kontor og tek blyanten frå ei som sit og skriv, knekker han i to og krøllar saman arket ho skriv på. Eg delegerer bort fleire av mine eigne arbeidsoppgåver og klagar på at eg har så mykje å gjere. På alle slags finurlege måtar greier eg å seie frå meg meir og meir ansvar.

Etter lunsj er det møte, og eg tek på meg oppgåva å oppsummera kva me blei einige om på sist møte. Eg finn ein plass til høgre lang framme, men då sjefen skal halde sin del, verkar ikkje prosjektoren. Eg sprett opp att og fiklar med leidningar og trykker på knappar for å få gang på han. Når alt endeleg verkar, og sjefen er i gang att, finn eg plassen min og sit og kviskrar små stikkarar og kjappe kommentarar til sidemannen.

Eg skrur ikkje av lyden på telefonen, det tikkar inn meldingar, og eit par gonger tek eg telefonen og byrjar å snakke høgt mens eg går ut på gangen og snakkar vidare.

Eg spør og grev, og når tida er inne for å runde av, fyrer eg laus eit par spørsmål til, slik at møtet dreg ut enda lenger.

Etter at me har brukt enda litt meir tid på å finne dato til nytt møte, går folk tilbake til arbeidet. Eg vel å avslutte dagen og går heim ein halvtime før tida. Om kvelden sovnar eg som ein stein nokre timar tidlegare enn vanleg, og snart er det morgon.

Frank Tønnesen

Frank Tønnesen er låtskrivar og musikar. I denne spalta skriv han om hendingar og tankar som fell han inn.

Fleire artiklar

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk
I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk

Teikning: May Linn Clement

Ordskifte
Halvor Tjønn

Å forveksla aggressor med forsvarar

«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»

Den nyfødde kalven.

Den nyfødde kalven.

Foto: Hilde Lussand Selheim

Samfunn
Svein Gjerdåker

Ei ny Ameline er fødd

Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Foto: Another World Entertainment

FilmMeldingar
Brit Aksnes

Skrekkeleg skuffande

Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen
Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis