Blod og fjøre
Farsen er ein sprø affære med nok humor til at det ikkje klikkar for meg.
Dei to politimennene slit med å finne ut av mysteriet i Slack Bay.
Foto: Another World Entertainment
KOMEDIE
Regi: Bruno Dumont
Mysteriet i Slack Bay (Orig. tittel: Ma Loute)
Med: Brandon Lavieville, Didier Després, Juliette Binoche
På strendene i Normandie går den fattige familien Brufort og samlar blåskjel. Sonen Ma Loute (Lavieville), med pubisbart, spyttar etter bilen med rikmannsfamilien Van Peteghem som kvar sommar kjem og bur i det snasne funkishuset med utsikt til bukta. Fleire turistar har den siste tida forsvunne frå strendene, og den korpulente politisjefen Machin (Després) eser seg meir og meir opp, også bokstaveleg tala, i frustrasjon over ikkje å finna dei skuldige. Dette er så nøktern som denne absurde farsen kan summerast opp. Om det høyrest konvensjonelt ut, tru meg når eg seier at det knapt finst ei konvensjonell scene i heile filmen.
Kanni(tull)bal(l)
Machin og assistent Malfoy vimsar rundt på sandstrendene som ein slags Helan og Halvan med éin hjerne på deling. Alt er eit mysterium for dei, sjølv om det av og til ikkje eingong er snakk om forsvinningar. I dei reelle tilfella klarar dei ikkje å leggja saman at det kan vera lokale innbyggjarar som står bak ugjerningane. Og her blir det verkeleg saftig – med bloddrypande fingrar som Ma Loute og dei andre ungane i familien Brufort tygg i seg på gardstunet. Det næraste eg kjem å samanlikna med noko eg har sett før, er debutfilmen til Ringenes Herre-regissør Peter Jackson, Bad taste (1987). Kannibalismen blir så absurd at ein ikkje på noko vis kan ta det som anna enn hovudskakande humor. Såleis verkar filmen på mange måtar som ei vidareføring av den siste Bruno Dumont-filmen, Li´l Quinquin (2014), for dei som fekk han med seg.
Ikkje «slackt»
Problemet med filmar som tilsynelatande ikkje har anna djupn enn å vera enormt merkelege, er at eg får ikkje så mykje att for berre å sjå rare folk gjer rare ting. Om meininga var å få fram at både rike og fattige kan vera både uforstandige, umiskunnsame og uintelligente, er ikkje det ein banebrytande bodskap. Når det store spørsmålet blir om hovudpersonen skal eta den rike nabojenta i staden for å gjera kur til henne, er konseptet for min del altfor søkt. Likevel ler eg til tider høgt og lenge, særleg over politimeisteren. Om du har sansen for Peter Greenaway, ville eg ha gjeve Mysteriet i Slack Bay ein sjanse, sjølv om han ikkje på langt nær rører meg slik Greenaways filmar gjer. Djupare meining til sides: Mysteriet i Slack Bay er ei vakkert filma øving i galskap, menneskekjøt og humor. Men ikkje sei du ikkje vart åtvara.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
KOMEDIE
Regi: Bruno Dumont
Mysteriet i Slack Bay (Orig. tittel: Ma Loute)
Med: Brandon Lavieville, Didier Després, Juliette Binoche
På strendene i Normandie går den fattige familien Brufort og samlar blåskjel. Sonen Ma Loute (Lavieville), med pubisbart, spyttar etter bilen med rikmannsfamilien Van Peteghem som kvar sommar kjem og bur i det snasne funkishuset med utsikt til bukta. Fleire turistar har den siste tida forsvunne frå strendene, og den korpulente politisjefen Machin (Després) eser seg meir og meir opp, også bokstaveleg tala, i frustrasjon over ikkje å finna dei skuldige. Dette er så nøktern som denne absurde farsen kan summerast opp. Om det høyrest konvensjonelt ut, tru meg når eg seier at det knapt finst ei konvensjonell scene i heile filmen.
Kanni(tull)bal(l)
Machin og assistent Malfoy vimsar rundt på sandstrendene som ein slags Helan og Halvan med éin hjerne på deling. Alt er eit mysterium for dei, sjølv om det av og til ikkje eingong er snakk om forsvinningar. I dei reelle tilfella klarar dei ikkje å leggja saman at det kan vera lokale innbyggjarar som står bak ugjerningane. Og her blir det verkeleg saftig – med bloddrypande fingrar som Ma Loute og dei andre ungane i familien Brufort tygg i seg på gardstunet. Det næraste eg kjem å samanlikna med noko eg har sett før, er debutfilmen til Ringenes Herre-regissør Peter Jackson, Bad taste (1987). Kannibalismen blir så absurd at ein ikkje på noko vis kan ta det som anna enn hovudskakande humor. Såleis verkar filmen på mange måtar som ei vidareføring av den siste Bruno Dumont-filmen, Li´l Quinquin (2014), for dei som fekk han med seg.
Ikkje «slackt»
Problemet med filmar som tilsynelatande ikkje har anna djupn enn å vera enormt merkelege, er at eg får ikkje så mykje att for berre å sjå rare folk gjer rare ting. Om meininga var å få fram at både rike og fattige kan vera både uforstandige, umiskunnsame og uintelligente, er ikkje det ein banebrytande bodskap. Når det store spørsmålet blir om hovudpersonen skal eta den rike nabojenta i staden for å gjera kur til henne, er konseptet for min del altfor søkt. Likevel ler eg til tider høgt og lenge, særleg over politimeisteren. Om du har sansen for Peter Greenaway, ville eg ha gjeve Mysteriet i Slack Bay ein sjanse, sjølv om han ikkje på langt nær rører meg slik Greenaways filmar gjer. Djupare meining til sides: Mysteriet i Slack Bay er ei vakkert filma øving i galskap, menneskekjøt og humor. Men ikkje sei du ikkje vart åtvara.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
«Om du har sansen for Peter Greenaway, ville eg ha gjeve Mysteriet i Slack Bay ein sjanse.»
Fleire artiklar
Sofi Oksanen er av dei forfattarane som har fått flest prisar i Norden. Bøkene hennar er omsette til 46 språk. Biletet er frå bokmessa i Wien i 2022.
Foto: Nicola Montfort / Wikimedia Commons
Vald mot kvinner som våpen
Sofi Oksanen ønskte å skrive ei bok som er tilgjengeleg for vanlege lesarar, som kan lesast utan kart og utan at ein treng følgje krigsnyhenda dag for dag. At essayet Putins krig mot kvinner skulle bli så skremmande, såg ho ikkje heilt for seg.
Gjengkrim – ein varsla katastrofe
Det går knapt ein dag utan grove valdshendingar i Oslo. Bak står gjengar og mektige kriminelle nettverk som har vakse fram dei siste ti åra.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
Studentar mot politi ved Columbia- universitetet 30. april, då Palestina- aktivist-leiren skulle rivast.
Foto: Caitlin Ochs / Reuters / NTB
Ekko frå sekstiåra
Demonstrasjonane mot Israel og Gaza-krigen på universitet i USA vekkjer til live minnet om studentoppstandane i seksti- og syttiåra.
Eit portrett av filosofen Germaine de Staël, ein sveitsisk filosof som levde og virka 17- og 1800-talet. Ho er ei av fleire kvinnelege filosofar som har fått meir merksemd dei siste åra, ikkje minst takka vere arbeidet til filosof Kristin Gjesdal.
Filosofiske forviklingar
Professor Tove Pettersen meiner filosofifaget har eit likestillingsproblem.