Foto: Tove Sivertsen
Smarte dikt. Ei diktbok frå i år der forelsking skal vera den dominerande kjensla. Skriven, ifølgje flappeteksten til forlaget, til forfattarens kone: 54 tekstar kalla 25. september-diktene. Same dato brukte Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen frå 1974, to år etter folkerøystinga om fellesmarknaden, som Noreg avviste.
Eit dikt på seks liner heiter «Håv» og lyder slik: «Du flakset rett inn/ i armene mine,// Som om forelskelsen/ trengte et eksemplar// og brukte meg/ som håv.»
Eit anna, «Forelskelse», lyder slik: «Ei halshogd høne løper/ flaksende omkring/ på leting etter hodet sitt,/ for å fortelle det/ at de endelig kan fly.»
Og «Enda et kjærlighetsdikt?/ Ja visst, og enda// en soloppgang,/ og enda et gresstrå,// og enda ei tomflaske i veikanten,/ og enda en løvetann,// som strekker hals/ mot hestens gule tenner.» Altså ein gul blome som byr seg fram mot dei gule tennene til ein hest. Om fargen på tennene ikkje var nemnd, kva ville då ha skjedd med diktet?
Ein fjerde tekst: «I dag er hun skjør./ I år er mai oktober./ I dag er hun vasen/ som gikk i gulvet.// Den han limte sammen/ og stadig setter blomster i,/ selv om den lekker litt./ En og en dråpe langs kinnet.» Det er sistelina som gjev diktet eit løft: At sorga kjem, ein og ein drope om gongen.
Diktet denne veka er noko lengre. Med ei sirkelrørsle, som gjer handlinga meir utfordrande. Dama bit negler – altså er forelskinga komen på avstand. Ho fer rundt i taxi – altså er ho rastlaus. Ho tek endå ein taxi – og sit i baksetet, «under nymånen». Som er den avbitne, gullakka naglen ho nyleg spytta mot himmelen.
Og igjen: Kva har dette med EEC å gjera?
Forfattar Joakim Kjørsvik, fødd 1978, svarar ikkje.
Jan Erik Vold
Hun maler neglene gule
Hun maler neglene gule.
Tar taxi til vorspielet,
taxi til baren, taxi
dit festen aldri tar slutt.
Hun hører musikken
og stemmene og støyen,
først idet døra slår igjen
bak henne, og hun er tilbake
på fortauet, hvor hun
betalte sjåføren, og sola
er i ferd med å vekke
klokkenens nattbordssang.
Hun biter negler.
Spytter en av dem mot himmelen.
Den fester seg der.
Alt mørkner.
Hun sitter i baksetet
av en taxi,
under nymånen.
En avbitt gullakket negl.
Joakim Kjørsvik
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Smarte dikt. Ei diktbok frå i år der forelsking skal vera den dominerande kjensla. Skriven, ifølgje flappeteksten til forlaget, til forfattarens kone: 54 tekstar kalla 25. september-diktene. Same dato brukte Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen frå 1974, to år etter folkerøystinga om fellesmarknaden, som Noreg avviste.
Eit dikt på seks liner heiter «Håv» og lyder slik: «Du flakset rett inn/ i armene mine,// Som om forelskelsen/ trengte et eksemplar// og brukte meg/ som håv.»
Eit anna, «Forelskelse», lyder slik: «Ei halshogd høne løper/ flaksende omkring/ på leting etter hodet sitt,/ for å fortelle det/ at de endelig kan fly.»
Og «Enda et kjærlighetsdikt?/ Ja visst, og enda// en soloppgang,/ og enda et gresstrå,// og enda ei tomflaske i veikanten,/ og enda en løvetann,// som strekker hals/ mot hestens gule tenner.» Altså ein gul blome som byr seg fram mot dei gule tennene til ein hest. Om fargen på tennene ikkje var nemnd, kva ville då ha skjedd med diktet?
Ein fjerde tekst: «I dag er hun skjør./ I år er mai oktober./ I dag er hun vasen/ som gikk i gulvet.// Den han limte sammen/ og stadig setter blomster i,/ selv om den lekker litt./ En og en dråpe langs kinnet.» Det er sistelina som gjev diktet eit løft: At sorga kjem, ein og ein drope om gongen.
Diktet denne veka er noko lengre. Med ei sirkelrørsle, som gjer handlinga meir utfordrande. Dama bit negler – altså er forelskinga komen på avstand. Ho fer rundt i taxi – altså er ho rastlaus. Ho tek endå ein taxi – og sit i baksetet, «under nymånen». Som er den avbitne, gullakka naglen ho nyleg spytta mot himmelen.
Og igjen: Kva har dette med EEC å gjera?
Forfattar Joakim Kjørsvik, fødd 1978, svarar ikkje.
Jan Erik Vold
Hun maler neglene gule
Hun maler neglene gule.
Tar taxi til vorspielet,
taxi til baren, taxi
dit festen aldri tar slutt.
Hun hører musikken
og stemmene og støyen,
først idet døra slår igjen
bak henne, og hun er tilbake
på fortauet, hvor hun
betalte sjåføren, og sola
er i ferd med å vekke
klokkenens nattbordssang.
Hun biter negler.
Spytter en av dem mot himmelen.
Den fester seg der.
Alt mørkner.
Hun sitter i baksetet
av en taxi,
under nymånen.
En avbitt gullakket negl.
Joakim Kjørsvik
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.